Utvalget, som altså ledes av Anine Kierulf, fikk i oppdrag av forrige forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim å beskrive mulige trusler mot akademisk ytringsfrihet. Hva består truslene i, og hvordan møtes de? I mandatet ble utvalget videre bedt om å foreslå tiltak. Uventet for noen legger rapporten stor vekt på formidling som fundamentalt når utvalget ga mandatet sin form.
Fakta
Kierulf-utvalget
En ekspertgruppe ledet av Anine Kierulf skal se på hvordan de ansattes akademiske ytringsfrihet kan tydeliggjøres og hvilket ansvar institusjonene har for å verne og støtte den.
Ekspertgruppen skal blant annet vurdere om, og i så fall hvordan, UHR-loven bør endres for å tydeliggjøre de ansattes akademiske ytringsfrihet, og institusjonenes ansvar for og muligheter til å verne og støtte denne.
Ekspertgruppen bør også vurdere om det er nødvendig med ytterligere regulering av forholdet mellom ytringsfrihet, akademisk frihet og ansattes og arbeidsgiveres ansvar, for eksempel etter arbeidsmiljøloven.
Ekspertgruppen skal i tillegg beskrive mulige trusler mot akademisk frihet, blant annet med utgangspunkt i internasjonale utviklingstrekk.
Ekspertgruppens forslag skal foreligge innen 1.mars 2022.
Medlemmene av ekspertgruppen er:
Anine Kierulf (leder), førsteamanuensis UiO/spesialrådgiver Norges institusjon for menneskerettigheter
Gunnar Bovim, rådgiver, NTNU
Saira Basit, visedekan, Forsvarets høgskole
Sofie Høgestøl, førsteamanuensis, UiO
Magnus Dybdahl, fag- og forskningspolitisk ansvarlig, Norsk studentorganisasjon (NSO)
Vidar Helgesen, direktør Nobelstiftelsen, Stockholm
Utvalget legger også fram forslag om å innføre en egen formidlingsindikator, samt å legge inn formidling som del av utviklingsamtalene med institusjonene. Spørsmålet om indikator vil bero på hvordan regimet med indikatorer videreføres.
Akademisk ytringsansvar
Akademisk ytringsfrihet er der ytringsfrihet og akademisk frihet møtes. Den klassiske ytringsfriheten sikrer borgernes rett til å si og mene hva man vil, også de dumme, provoserende, sjofle, irrasjonelle meningene.
«Den akademiske ytringsfriheten er derimot kjennetegnet ved krav til kvalitet,» fortsetter utvalget. Straks etter introduseres et nytt begrep: «Kvalitetskravene tydeliggjør at den akademiske ytringsfriheten også innebærer et akademisk ytringsansvar.»
Begrepet akademisk ytringsansvar skal forstås som en oppfordring til forskere om å overholde gjeldende «vitenskapelige kvalitetsnormer.»
Videre bør akademikere holde «de saklighetsnormer som muliggjør meningsbrytning.»
Disse normene er det fagfellesskapets oppgave å på se at overholdes. Staten har ingen rolle her, verken med rettslige sanksjoner eller politiske føringer. Heller ikke de akademiske institusjonene skal ha noen slik rolle her.
Av begrunnelsene for den rettslige ytringsfriheten legger utvalget størst vekt på sannhetssøken som bærer den akademiske ytringsfriheten. Det gjør at vernet er og må være sterkt. «Ikke av hensyn til den enkelte vitenskapelig ansatte, men av hensyn til vår felles interesse i å utvikle ny kvalitetssikret kunnskap og få nye innsikter,» som det står å lese i rapporten.
Det er her formidling kommer inn.
Akademiske ytringer kan bidra forståelse for viktigheten av mangfold, og hemme konformitet og ensretting,» skriver utvalget.
«Akademikere skal bidra aktivt i den vedvarende offentlige samtalen. Det er avgjørende for et levende demokrati, og det bidrar til å heve den akademiske kvaliteten. Resultater fra forskning må formidles ikke bare til fagfeller, men til samfunnet i stort.»
Portvokterne trengs
Utvalget avlegger også de redigerte mediene en visitt. «De redigerte mediene deler i stor grad det sannhetssøkende og opplysende samfunnsoppdraget med akademia,» slår utvalget fast. En mangfoldig nettoffentlighet kan være befriende ved at den gir flere aktører muligheten til å sette dagsorden. Likevel: «Fraværet av redaksjonelle og andre «portvoktere» kan være befriende og muliggjøre utveksling av mer kontroversielle funn og ideer. Men med dem forsvinner ofte også kvalitetssikring, etiske overveielser og forsøk på balanse i formidlingen.»
Å fremme akademisk ytringsfrihet er en stor utfordring lokalt. The war on science must end, sa FNs generalsekretær, referert I utvalgets rapport. «mange land står myndighetene på ulikt vis i veien for åpent ogfritt nasjonalt og internasjonalt forskningssamarbeid og formidling,» skriver utvalget, og fortsetter: «Dette skjer også i våre nærområder.»
Minister for forskning og høyere utdanning Ola Borten Moe skulle både lytte og tale. Her sammen med sin statssekretær, Oddmund Løkensgaard Hoel, og tidlere NTNU-rektor og medlem av Kierulf-utvalget, Gunnar Bovim.Foto: Yngve Vogt
Må ikke legge bånd
Også studenter har akademisk ytringsfrihet, understreker utvalget. Samtidig:
«Fullverdig er ikke det samme som fullbefaren: Studenter skal derfor ha både mulighet til og et ansvar for å motta undervisning i vitenskapelig argumentasjon og tenkemåte»
Derfor må universitetsledere « ta ansvar for å støtte, fremme og beskytte vitenskapelig ansatte og studenter i aktivt å bruke sin akademiske ytringsfrihet.»
Den frie ytring er livsnerven i akademia, understreker utvalget.
«Institusjonene må derfor ikke legge begrensninger på vitenskapelig ansatte og studenters frihet til å snakke, skrive, lytte, utfordre og lære. En ansatt eller student som ønsker å fremme problemer, teorier og synspunkter, skal ha en mulighet til å bli hørt – og til å bli konfrontert med spørsmål, motargumenter og kritikk.»
Det er her universiteter og akademiske institusjoner har et ansvar for å «fremme en ytringskultur preget av gjensidig aksept og respekt for uenighet, og slik bidra til en sivilisert diskusjon.»
Anine Kierulf med utvalgsmedlemmer Sofie Høgestøl, Gunnar Bovim og Magnus Dybdahl.Foto: Yngve Vogt
Beskytter ikke mot støtende ytringer
Det påhviler institusjonene en plikt til å ivareta ansatte og studenter som utsettes for ulovlige ytringer. «Men det er ikke opp til institusjonene å beskytte ansatte og studenter mot lovlige ytringer mange er uenige i eller blir støtt av,» slår rapporten fast:
«Ytringsfriheten verner også pinlige, uakseptable, umoralske, ubehagelige, sjokkerende og fornærmende ytringer. Institusjonene kan regulere tid, sted og format for aktiviteter på en måte som legger til rette for ordnet diskusjon, men dette skal ikke begrense fri og åpen debatt. Det er opp til vitenskapelig ansatte og studenter, ikke til institusjonene, å heie ytringer frem eller gå i rette med dem og møte dem med argumenter. Akademisk diskusjon forutsetter at andres ytringer ikke møtes med taushet. Den forutsetter anerkjennelse av at også synspunkter man er dypt uenige i, har en plass i offentligheten.»
Universiteter og høgskoler skal sørge for å beskytte friheten til meningsutveksling dersom noen forsøker å begrense den. Akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet forutsetter en åpen debattkultur, og institusjonene bør derfor beskytte og fremme debatt om kontroversielle temaer. Dette gjelder i særlig grad «fagfelt, fakulteter eller institutter preget av konformitet eller begrenset meningsmangfold har en særlig oppfordring til å hente inn kontrære synspunkter og synsmåter utenfra.
