Fortidens stemmer i en digital tidsalder og NTNUs strategier

Kunnskap om fortiden, formidlet gjennom mange stemmer, har alltid vært viktig. Men i vår tid reiser det seg et sentralt spørsmål for en arkeolog som meg som har jobbet tett i tett med teknologi i alle år: Hvem skal ta beslutningene om hva som skal bevares, digitaliseres og formidles videre til neste generasjoner? Hvor lenge kan digitale data leve? Finnes det en risiko om at ting forsvinner i fremtiden?

Det er flere som har spurt disse spørsmål og jobbet med å finne løsninger som for eksempel langtidslagring av data i sikre hvelv. Men ingen vet egentlig hva det blir av slike data 10, eller 1000 år seinere. Den digitale revolusjonen gir oss utallige muligheter, men den kommer også med utfordringer. Som vi ser i store organisasjoner som Europeana.pro, kan digitaliseringen av kulturarv åpne grensene for samarbeid på tvers av land og disipliner. Men hvordan kan vi sikre at vi bevarer fortidens integritet i møte med moderne teknologi? Hvordan kan vi kombinere digitalisering og tradisjonell forskning på en måte som ikke bare bevarer, men også beriker vår forståelse av fortiden?

Når vi bruker teknologi for å «tolke stemmer fra fortiden», hva mister vi egentlig? Er det nok med bare dyp læring (deep learning), eller kan en maskin lære seg så mye at den kan erstatte oss?

Som arkeolog har jeg gjennom mange års feltpraksis lært meg å kjenne potteskår på bakken – vurdere dem ut fra farge, vekt, kvalitet og andre subtile, ofte intuitive faktorer. Kan kunstig intelligens gjøre det samme? Det finnes lovende eksempler: dyp læring har blitt brukt til å klassifisere keramikktyper, med presisjon som noen ganger matcher eller overgår eksperter. KI kan klassifisere keramikk og analysere data med presisjon, men mangler det helhetlige blikket og skjønnet som forskere og humanister utvikler over tid. Teknologien kan være en partner, men aldri en erstatning. Derfor må humaniora og teknologi gå hånd i hånd.

Men mulighetene er fortsatt utydelige. AI er sterkt avhengig av store, godt representative datasett – noe som ofte mangler i arkeologi. Videre jobber AI sine tolkninger med mønstre og algoritmer, men mangler kanskje, det helhetlige kontekstuelle og intuitive skjønnet vi arkeologer utvikler over tid i felt via praktisk arbeid. Teknologiske systemer kan behandle enorme mengder fragmenter raskt og objektivt, men de kan også overse kulturell betydning, subtile funnaspekter eller sammenhenger som ikke fanges opp av eksisterende datasett.

Hvordan kombinerer vi digitalisering og tradisjonell humanistisk forskning på en måte som beriker vår forståelse? På tross av teknologiens mange muligheter, er det noe helt unikt ved å holde et gammelt manuskript i hånden. Den følelsen av å være nær fortiden – at de som har skrevet, lest og brukt disse tekstene før deg, nesten hvisker sine historier til deg. Dette er noe en digital skjerm ikke kan erstatte. Derfor har jeg alltid følt det som et ansvar å formidle både kunnskapen og kjærligheten for det gamle.

Kan da en digital løsning erstatte opplevelsen av å møte originalmateriale fysisk? Jeg har sett studenters skepsis forvandles til fascinasjon når de får holde et manuskript i hånden – øyeblikk som minner oss om at fortiden har en stemme som best høres når vi kommer tett på.

Bibliotekene for eksempel – er ikke bare oppbevaringssteder, men laboratorier for kunnskap, diskusjon og samvær. Som klassisk arkeolog og forskningsbibliotekar har jeg i mange år formidlet hvordan fortidens stemmer kan bli relevante i dag. Studentene trenger både digitale ferdigheter og evnen til kritisk refleksjon – ikke det ene på bekostning av det andre. Det digitale og det analoge må kombineres og utvikles for at den skal føre til nye problemstillinger.

Humaniora gir oss innsikten i hvorfor og hvordan teknologi bør brukes. Uten denne balansen risikerer vi at kulturarven reduseres til datasett, løsrevet fra de menneskelige erfaringene som gir den verdi.

Som det har blitt sagt før vi må sikre at «vårt akademiske felleskap har rom for faglige diskusjoner, refleksjoner og uenighet, men også gi rommet for tverrfaglighet og inkludering av marginaliserte stemmer eller meninger og «andre» sine virkeligheter blant oss.

Ytring

Hva er et attraktivt akademisk felleskap lagd av i dag?

Derfor er det bekymringsfullt at NTNU i sin visjon og praksis fremhever teknologi, men nedprioriterer humaniora. At humanistiske fag gradvis fjernes fra studieprogrammene, sender et signal om at de ikke anses som like viktige. Dette er en farlig utvikling. Uten humaniora mister vi evnen til å stille de store spørsmålene om mening, etikk og identitet – spørsmål teknologien alene ikke kan svare på.

Mitt håp er at NTNU-ledelsen tar dette på alvor. Humaniora er ikke et tillegg til teknologien, men en forutsetning for at den skal brukes klokt. Universitetet må bygge broer mellom fortid og fremtid, mellom kultur og teknologi. Hvis humaniora forsvinner i skyggen av teknologien, mister vi mer enn fag – vi mister fundamentet for vår felles kunnskapstradisjon og mangfold av historiene som skal bevares.

Humaniora må få en tydelig og likeverdig plass i NTNUs strategiske satsinger og navnet. Uten dette setter vi både vår kulturarv og fremtidens samfunnsbygging i fare.