Selvfølgelig er brenning av Koranen en ytring

Det hefter en melankolsk ironi ved dette at i en tid hvor stadig færre leser bøker, har brenningen av én, bestemt bok dominert nyhetsbildet denne sommeren. Hvordan havnet vi der?

I sisteåret på videregående kom jeg over en fersk pamflett forfattet av religionsforskeren Andreas Edwien. «Jesus i konflikt med menneskerettene» utkom i 1979. Boka begeistret meg. Den skapte straks furore. Anklagene om blasfemi og krenkelse av kristen fintfølelse haglet. Sammen med Dagfinn Eckhoff i Hedningesamfunnet var Edwien sentral i den humanistisk betonte kampen mot de mest bakstreverske religiøsitetene som gjennomsyret kristenheten den gangen. 

Etter mitt syn var dette en nødvendig kamp for begrense kristendommens dominans i offentligheten. Den kampen ble vunnet. Religiøst betont argumentasjon fikk sin plass kraftig begrenset i den offentlige samtalen siden.

Det er med en følelse av déjà vu man følger sommerens debatt om koranbrenning og blasfemiparagraf. Forby brenning av en bok, really? 

Og: Er brenning av en religiøs bok hatkriminalitet/en hatefull ytring, slik statsminister Jonas Gahr Støre hevder?

Den mest overspente ytringen (sic!) i den siste tida er ført i pennen av den danske forfatteren Carsten Jensen. «Bokbrenning har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Det har alt å gjøre med nazistenes bokbrenning på 1930-tallet», skriver han i en kronikk publisert i blant annet Aftenposten (bak betalingsmur) og Dagens Nyheter.

Les overnevnte passus én gang til: Å brenne et eksemplar av muslimenes hellige bok er lik med nazistenes bokbål i Hitler-Tyskland.

En noe neddempet versjon av Jensens resonnement bringes til torgs av MDGs Ola Lund Renolen i Adressa. «Det å brenne en bok er da vitterligen ingen ytring,» mener Renolen. Også han kommer trekkende med nazistenes bokbål. «Der man brenner bøker vil man til sist også brenne mennesker», skriver MDG-politikeren, og tyr til Heinrich Heine for støtte.

Forslag: pust med magen.

Anine Kierulf ledet ekspertutvalget som fikk i oppdrag å rydde i begrepet «akademisk ytringsfrihet.» Bakgrunnen for at utvalget ble etablert av daværende minister for forskning og høyere utdanning Henrik Asheim, var en uttalt fornemmelse av at rommet for hva som er tillatt å si i akademia var blitt innsnevret senere år, i særlig grad for forskning innen kjønn og migrasjon. «Selvsensur er den største utfordringen», sa Asheims etterfølger Ola Borten Moe da han sto på podiet ved siden av Kierulf under framleggingen av rapporten.

I rapporten skilles mellom akademisk ytringsfrihet og generell ytringsfrihet. Mens førstnevnte forventes å være saklig, redelig og kildebasert, er den generelle ytringsfriheten «nettopp kjennetegnet ved fraværet av kvalitetskrav. Alle ytringer nyter i utgangspunktet det samme vern, uansett hvor sjokkerende, usaklige, følelsespreget eller irrasjonelle de måtte være.»

Ytringsfriheten er ikke beskyttet fordi vi tror at bare vi har den, så blir det sannhetssøken, demokrati og fri meningsdannelse, skriver Kierulf-utvalget videre: «En masse ytringer bidrar definitivt ikke til noe av dette. Feil, løgner og manipulasjon florerer, og mange er helt ukritiske til det de hører og leser. Men uten ytringsfrihet, er det vanskelig å se for seg hvordan disse begrunnelsene kan realiseres. For hvilken altoverskuende autoritet kan i sanntid overskue hva det til enhver tid er nødvendig, lurt eller viktig å si?»

Det er nettopp dette. Som Liv Brandehy skriver, hun referer til seg selv som eksmuslim, i Aftenposten: «For opposisjonelle fra muslimske land som har søkt tilflukt i vestlige demokratier, er det livsviktig å kunne brenne Koranen.»

Tankeksperiment: En iransk kvinneaktivist setter fyr på egen hijab og egeninnkjøpt eksemplar av Koranen foran sitt lands ambassade i Oslo. Alternativt en yezidisk kvinne, traumatisert etter langvarig IS-fangenskap, foran den irakske. Hatretorikk, Støre?

Kierulf kommenterer Jensens parallellføring mellom koranbrenning og nazistiske bokbål slik på X: Likheten er at bok brennes fordi man hater/frykter det som står der.

Forskjellen er flere. Hvem som brenner: Undertrykkende stat vs. enkeltmennesker. Antall: Alle urene bøker man får fatt på vs. Én bok. Eiendomsrett: Konfiskering av alle bøker man får fatt på som kastes på bokbål vs. brenning av ett eksemplar av én bok man har anskaffet selv. Mål: Renselse av alle urene ideer vs. uttrykke forakt/kritikk mot ideer som framstår i boka som brennes.

Å sette fyr på et eksemplar av ett, spesifikt religiøst verk er ikke det samme som å søke å utslette alle bøker som finnes som uttrykker ideer man misliker. Å sette fyr på et eksemplar av Koranen er ikke en forberedelse til å sette fyr på mennesker. Det er forstemmende at en ellers oppegående fyr som Renolen ikke skjønner det.