Ytring

Ansvar er ikke det samme som skyld

NTNU, fadderuke og fyll: Hvor ligger ansvaret? - Fadderukas omdømme – eller NTNUs, for den saks skyld - blir i alle fall ikke blir bedre av at problemene overlates til befolkningen, skriver Trond Åm i denne replikken til rektor Anne Borg.

- Er dette en bevisst misforståelse fra rektors side? spør Trond Åm.
- Er dette en bevisst misforståelse fra rektors side? spør Trond Åm.
Publisert Sist oppdatert

Skyld og ansvar er ulike begrep. Når jeg skriver at NTNU har et ansvar for å bidra til at byen og universitetet kan leve sammen, er ikke det det samme som å si at NTNU skulle ha skyld for det som foregår av høylytt festing under fadderukene og ellers i løpet av året. I min kronikk tar jeg opp helt konkrete problemer knyttet til fadderukene, massiv studentfesting og økende hyblifisering i det sentrale Trondheim.

Et sentralt poeng er at problemet har blitt så stort at vi ikke lenger kan forvente at det løses på individnivå. Et strukturelt problem må løses på overordnet nivå, og krever aktiv innsats fra en rekke aktører. Da er det ansvarsfraskrivelse når budskapet fra sentrale institusjoner som NTNU til byens befolkning at de bare må «akseptere at studentene sees og høres».

Les Trond Åms første innlegg her:

Jeg vet ikke om det er en bevisst misforståelse fra rektors side, men hun velger altså å bruke nesten hele sitt svarinnlegg på å holde en festtale om alt som er bra med fadderukene (jeg har aldri hevdet noe annet), og avslutter med at «[v]i har imidlertid ingen myndighet til å forby studentene å feste. De er voksne mennesker som har ansvar for egne handlinger. Å hevde at NTNU har «ansvar for studentfylla» er en påstand som faller på sin egen urimelighet.»

Men ingen har ment at studentfester skal forbys. Det jeg derimot skrev om, er parallelle virkeligheter hvor fortvilte naboer ikke lenger bare kan banke på døra til naboen for å få sove om natta. Jeg kunne ha skrevet om Ellen Loxley, lederen for velforeninga på Møllenberg og Rosenborg, som hvert år forsøker å komme i dialog med de ansvarlige før fadderuka, og som sendes til en rekke ulike fadderutvalg som heller ikke har noe ansvar for det som foregår, og som ofte ikke en gang svarer på henvendelsene.

Ansvarspulverisering er også ansvarsfraskrivelse. Hva er NTNUs svar? At vi bare må «akseptere at studentene sees og høres»? Eller at studentene er «voksne mennesker som har ansvar for egne handlinger»? Det kan godt være, som Anne Borg skriver, at fadderuka har fått et «ufortjent dårlig rykte». Men det er ikke det dette handler om. Det handler om problemer som har blitt så store at de krever konkrete løsninger. Da er det ganske opplagt at fadderukas omdømme – eller NTNUs, for den saks skyld - i alle fall ikke blir bedre av at problemene overlates til befolkningen – ufortjent eller ikke.

Om noen er det NTNU som kan sørge for at byen kan komme i dialog med de ansvarlige og på en slik måte at vi kan løse utfordringene sammen. Andre institusjoner har valgt å organisere fadderuka på andre måter enn ved NTNU, og med tydelige ansvarslinjer som gjør det mulig for velforeninger og andre å komme i direkte dialog med arrangørene. I internasjonal forskning har «studentification» vært et begrep i tjue år. Universiteter i flere land jobber aktivt med å finne ut hvordan et økende antall studenter og universitetsbyene kan leve godt med hverandre. Det handler om alt fra å finne ut hvor og hvordan studentene bør bo, til konkrete prosjekter som skal bidra til å skape sosiale bånd mellom studenter og deres naboer.

NTNU sitter antakelig på masse kunnskap i fagmiljøene om hvordan slike utfordringer kan løses. Jeg er sikker på at det ville ha styrket både byen og NTNU dersom NTNUs ledelse også bidrog aktivt til å finne gode løsninger på disse utfordringene, sammen med kommunen, utleiere, og andre relevante aktører.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS