Ytring

Habilitet og tillit i ny historikeromorganisering

HF-dekanen bommer på problemet i gjennopprettingsarbeidet, skriver Ingar Kaldal i denne ytringen.

- Ny omorganisering må gjennomføres uten fare for vennskapstvil om beslutningene, og med tillit fra alle berørte parter. Den mangler nå, skriver Ingar Kaldal.
Publisert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

I UA 31.1.24 ble HF-dekan Anne Kristine Børresen intervjuet om evalueringen av det såkalte gjenopprettingsprosjektet ved IMS og IHS, hvor det ble pekt på svak tillit til dekanen. Hun sier seg ikke overrasket over dette, og forklarer det med at tillit «tar lang tid å gjenopprette». Og ved å involvere flere medarbeidere i «gjenopprettingsarbeidet», er hun glad for å ha fått «begynne» gjenopprettingen av egne relasjoner til flere som var involvert i konflikten. Her bommer hun på problemet.

Først dette med tid: Børresen er på slutten av sin tredje periode som dekan, og nærmer seg tolv år i stolen. Og det er snart seks år siden IHS-konflikten eskalerte, og endte med havari. Det som fortsatt svekker dekanens tillit, er måten hun har håndtert konflikten og delingen i to institutter på. Jeg har tidligere pekt på hvordan flere grep også i det såkalte gjenopprettingsarbeidet fram til i dag heller har forverret enn forbedret arbeidsforhold og miljø (bl.a. systematisk informasjonssvikt, mangel på reell medvirkning og stempling av kolleger som farlige, f.eks. i bibliotekssaken) - les mer om dette i min artikkel i Khrono 8.9.2023.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Det som for mange ødela tilliten til HF-dekanen, var da hun tvangsflyttet en kollega bort fra IHS, etter ønske fra daværende instituttleder. Lederen trakk seg da det ble avslørt hvilke metoder han hadde brukt for å bli kvitt sin medarbeider. Her burde NTNU-ledelsen ha forstått både feilgrepet og problemet med dekanens vennskap med instituttlederen. I stedet ble måten dette ble gjort på, den hendelsen som for alvor eskalerte og forverret konflikten – med de konsekvensene og kostnadene vi alle kjenner godt til, hvis vi vil.

Nå skal historikermiljøet omorganiseres igjen, med nye løsninger og plasseringer for bl.a. de samme personene som har fått vennehjelp (eller det omvendte) fra fortsatt sittende dekan. Her må vi bare håpe at styret og ledelsen forstår problemet, og at det er alvorlig først og fremst for NTNU og historiefaget: For å lykkes, må en ny omorganisering gjennomføres uten fare for vennskapstvil om beslutningene, og med tillit fra alle berørte parter. Den mangler nå, og det handler ikke bare om dekanens egne relasjoner og svake tillit, men om habilitet i beslutningsprosessen.