Ytring

Bærekraft – et forsøk på oppklaring

Jeg synes ikke de som har svart på mitt innlegg, helt tar tak i de potensielle paradoksene og fallgruvene jeg forsøkte å beskrive.

Hjelseth er langt fra sikker på at arbeidet knyttet til bærekraft styrkes av at vi kontinuerlig må skrive inn noen velmente passuser om bærekraft i både studieprogrammer og forskningssøknader.
Hjelseth er langt fra sikker på at arbeidet knyttet til bærekraft styrkes av at vi kontinuerlig må skrive inn noen velmente passuser om bærekraft i både studieprogrammer og forskningssøknader.
Publisert

Overraskende nok avfødte mitt hjertesukk om bærekraft et par kommentarer i Universitetsavisa. Det takker jeg for. Helge Brattebø og Stig Larssæther bidrar med en lærd framstilling om bærekraftbegrepets historie, og ikke minst om det lett paradoksale arbeidet med å kvantifisere det kvalitative begrepet bærekraft. Teoretisk sett er dette en ørkesløs prosess («Hur mäter man vackert», het en bok mange leste med stor interesse i min studietid), men i politisk forstand er det vanskelig å komme utenom, akkurat som det finnes folk som tror strykprosent i et emne i seg selv kan si noe fornuftig om «kvaliteten» i utdanningen.

Jeg kan forsikre Brattebø og Larssæther om at jeg er helt enig i at det er «minimal vitenskapelig tvil om alvoret i klima- og naturkrisen». Jeg tror alle jeg kjenner uten videre vil slutte seg til samtlige bærekraftmål. Det betyr imidlertid ikke at vi bør la være å stille spørsmål ved noe av dette arbeidets karakter og konsekvenser.

Seks ansatte ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse bidrar på sin side med en illustrasjon på hvordan det jobbes med bærekraft i et konkret masterprogram, og etterlyser integrasjon av bærekraftmålene på tvers av studieprogrammer. Det er jo også fint nok, og for all del: Det er åpenbart at flere utdannings- og forskningsprogrammer kommer i berøring med sentrale elementer i bækrekraftmålene, og at det er en viktig utfordring å håndtere kompleksiteten mellom dem.

Det er vanskelig å være direkte uenig i noen av disse reaksjonene, men jeg synes ikke de helt tar tak i de potensielle paradoksene og fallgruvene jeg forsøkte å beskrive. For det første er det, ikke ulikt hvordan Knut Holtan Sørensen og Vivian Lagesen nylig beskrev campussamlingen i et innlegg i Adressa, stor fare for at det vil bli brukt enormt mye ressurser på å produsere det som fundamentalt sett er svada. Det kan naturligvis skje mye fornuftig arbeid knyttet til bærekraft i enkelte utdanningsprogrammer, men jeg er langt fra sikker på at dette arbeidet styrkes av at vi kontinuerlig må skrive inn noen velmente passuser om bærekraft i både studieprogrammer og forskningssøknader. Det er ofte ikke mat for andre enn det administrativt-byråkratiske sjiktet som kompliserer og fordyrer disse prosessene.

For det andre: Uansett hvor fundamentale og gjennomgående bærekraftutfordringene er, finnes det en rekke viktige og/eller sentrale emner og programmer hvor de aktualiseres i liten grad. Selv har jeg dette semesteret ansvar for et emne om idrett i det moderne samfunn, med vekt på analyser av hvordan generelle samfunnsendringer og -prosesser også påvirker idrettens karakter og utvikling. Det hadde sikkert gått an å formulere noe tomprat om bærekraft for å legitimere eksistensen av emnet, men jeg tror hverken studentene eller bærekraften ville være tjent med det.

For det tredje, og dette er reaksjonene på mitt innlegg i hvert fall delvis inne på, er det opplagt at det politisk må prioriteres mellom ulike bærekraftmål. I festtalene kan det nok fremstilles slik at siden alle støtter målene, lar de seg også realisere. Men i virkelighetens traurige verden vil realiseringen av noen mål som regel måtte gå på bekostning av å prioritere andre.

Det siste peker mot det fjerde, og kanskje viktigste, poenget: Selv om universitetet opplagt må bidra til å utvikle kunnskap og kompetanse som kan håndtere vår tids utfordringer, har vi også en kritisk funksjon. Det innebærer blant annet å stille grunnleggende spørsmål om hensiktsmessigheten av for eksempel å bake bærekraftperspektivet inn i alt vi driver med. Det betyr ikke å være mot bærekraft, men å stille spørsmål ved den noe ukritiske entusiasmen jeg mener å observere. Det var dette mitt innlegg var et beskjedent bidrag til.