En lærdom fra campusdebatten

Det nærmer seg et viktig styremøte. Jeg tar for gitt at flertallet vil stemme for forslaget til vedtak, som innebærer at NTNU går videre med samlokaliseringsprosjektet. Kanskje har avtalen om prinsippene for kontorarbeidsplasser bidratt til å berolige en del ansatte. Implikasjonene er høyst uklare, men viser likevel noe jeg skal utdype litt i det følgende: NTNU-ledelsen har gradvis innsett betydningen av enekontorer.

Denne uka arrangeres det «campusdager» på Dragvoll, med en rekke foredrag og debatter. Vi som har hørt på og i noen tilfeller prøvd å stille spørsmål, synes vel ikke vi har fått spesielt tydelige svar på våre bekymringer, men som nevnt er resultatet i denne omgang trolig gitt. Jeg tror heller ikke siste ord er sagt selv om styret vedtar å arbeide videre med prosjektet på mandag. Det er fortsatt mange skjær i sjøen.

Jeg skal imidlertid la dette ligge her. Ved siden av mitt engasjement for sakens praktiske forhold – arealbruk, kontorløsninger, gjenbruk versus nybygg og flere andre ting – har prosessen også vært interessant i en mer overordnet, faglig forstand. Jeg skal bruke diskusjonen av kontorløsninger som eksempel, for å illustrere noe jeg tror har en viss interesse.

For et par år siden skrev jeg en kronikk om hvordan faglige argumenter i en rekke endrings- og omorganiseringsprosesser i høyere utdanning, svært ofte kommer til kort overfor et bestemt sjikt av ledere, byråkrater og eksterne kunnskapsmiljøer. Fagkunnskap fra frontlinjen har en tendens til å prelle av på de kunnskapsmiljøene institusjonene henter inn eller er henvist til å bruke. I campussaken er flere arkitektfirmaer et eksempel på det første, mens Statsbygg er et eksempel på det andre.

Jeg vil i all beskjedenhet hevde at vi som helt fra begynnelsen understreket hvor avgjørende viktig individuelle kontorer er, allerede fra starten hadde overbevisende argumenter. Men det bet ikke på våre opponenter. Ofte ble vi tiet i hjel, i andre tilfeller skulle vi overbevises om at kontoret var utdatert. Eksempler på nye universitetsbygg hvor ingen forskere ville oppholde seg, og hvor de derfor stakk av til hjemmekontoret lenge før pandemien, gjorde ikke synlig inntrykk på hverken arkitekter, Statsbygg eller NTNU-ledelsen. Det var som å snakke til en vegg.

Tanken om aktivitetsbaserte arbeidsplasser og «clean desk» var kontroversiell fra første stund, men ble lenge forsøkt solgt inn med utgangspunkt i en slags Brave new world-ideologi. Vi måtte for all del ikke bruke dagens arbeidsmetoder som mal for hvordan arbeid skulle organiseres i fremtiden. Daværende rektor Bovim var på denne linjen i 2016: Vi kan ikke bare ha kontorer, sa han, for det er ikke slik fremtidens arbeidsplass ser ut.

Dette svulstige språket ble imidlertid gradvis mer forankret i realitetene, og den viktigste lærdommen fra diskusjonen av arbeidsplassutforming er at NTNU-ledelsen faktisk gradvis har tatt noen av argumentene inn over seg. I 2018 hadde de, etter en høringsrunde, gått bort fra clean desk-prinsippet og over på et system med faste plasser. Jeg antar at de her lente seg mer på tilbakemeldinger fra organisasjonen enn på råd fra de innleide arkitektfirmaene, som i denne perioden fortsatte å produsere svada.

Det har også vist seg vanskelig å bevege Statsbygg. Ett av foredragene under campusdagene viste dette til fulle, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

I den ovenfor nevnte kronikken skrev jeg altså at vi fagfolk, selv når vi satt på de beste argumentene, tapte mange kamper. De som sitter med beslutningsmakt, lytter av en eller annen grunn til andre enn oss. Det blir trolig utfallet av campusdebatten generelt også: Samlokalisering er, under de rådende betingelser, høyst sannsynlig en dårlig løsning. Det er kanskje dermed et nytt eksempel på min tese, hvor kunnskapsmiljøer uten kjennskap til sektorens kultur overkjører fagkunnskapen?

Jeg vil si bare delvis. Historien om kampen om kontorarealene har vist at selv om vi ikke har påvirket Statsbygg og diverse arkitektfirmaer i særlig grad, så har vi faktisk dyttet en hel del på NTNU-ledelsens innstilling. Det er helt slutt på de svulstige ordene om nye arbeidsmåter som vi hørte så mye av for seks-sju år siden. Bovim selv modererte seg en hel del mens han var rektor, og denne utviklingen har fortsatt. I stedet for – helt forgjeves – å prøve å overbevise oss om hvor fint det er med aktivitetsbaserte arbeidsplasser, bør vi merke oss at NTNU-ledelsen gradvis har gått over til å kjempe for så mange kontorer som det er mulig å få til.

Det blir ikke godt nok, men det er likevel en lærdom, av det litt mindre dystre slaget enn det vi ellers tar med oss fra denne prosessen.