(Lydløst sukk) - Atter en spørreundersøkelse.

I dag dumpet en ny spørreundersøkelse om campusprosjektet ned i innboksen min. Denne gangen er det kommunikasjonsbyrået Strømsnes Røe som bistår Statsbygg og NTNU med en undersøkelse som skal gi «innspill som gjør prosjektet bedre i stand til å jobbe godt med kommunikasjon, medvirkning og samhandling».

Jeg svarer som regel på slike undersøkelser. Det gir meg et interessant innblikk i hvordan et sjikt fjernt fra min litt mer trivielle verden tenker om og navigerer i prosesser av denne typen. Undersøkelsen var så vidt jeg fikk med meg innrettet mot alle interessenter, det vil si ansatte og studenter ved NTNU, men også mot for eksempel naboer. Som Dragvoll-ansatt som er berørt av samlingen (skjønt jeg har godt håp om at forsinkelsen blir stor nok til at jeg kan pensjonere meg før det skjer), har jeg selvsagt en del synspunkter som jeg kan ha god lyst til å gi uttrykk for.

Men som så ofte før er ikke spørsmålene innrettet mot innholdet i prosjektet og hva jeg måtte mene om det, men mot helt abstrakte og flytende begreper, nærmere bestemt nettopp kommunikasjon, samhandling og medvirkning. På en skala fra «helt uenig» til «helt enig» bes vi for eksempel om å ta stilling til en påstander om at «prosjektet forvalter samfunnsansvar på en god måte», og at det «har tydelige ambisjoner om bærekraft». Her skal vi ikke hefte oss for mye ved at begge påstandene er gale. Det mest bærekraftige ville jo vært å ruste opp Dragvoll, og ressursene, og dermed samfunnsansvaret, forvaltes dessuten dårlig i den grad de brukes på undersøkelser som dette. Hovedproblemet er likevel at slike floskel-formuleringer ikke kommer i berøring med prosjektets innhold, bare med dets innpakning.

Videre skal jeg vurdere om prosjektet kommuniserer henholdsvis «åpent» og «effektivt» (som om jeg har noen forutsetninger for å vurdere det siste). Men igjen; jeg – og mange andre, vil jeg anta – er interessert i budskapets substans, ikke om det formidles på den ene eller andre måten.

Undersøkelsens høydepunkt kommer mot slutten, hvor vi skal ta stilling til hvorvidt «lederne i prosjektet kommuniserer attraktive framtidsbilder». Kommentar overflødig, vil jeg mene.

Slike undersøkelser er fremmedgjørende i dobbelt forstand. For det første inviteres vi til å forholde oss til et språk som knapt gir mening utenfor kommunikasjonsbransjen. For det andre tas vi ikke på alvor som myndige borgere eller ansatte. Vår rolle når vi fyller ut disse undersøkelsene er å bidra med «data» som kan presenteres internt, i en relativt lite transparent prosjektorganisasjon.

Dette sitter altså Statsbygg og campusprosjektet ved NTNU og bruker energi og ressurser på. Spørsmålet er hvorfor, og ikke minst er spørsmålet hva de mener resultatene av en slik undersøkelse kan brukes til. Siden det, som Josef Kayri nylig pekte på, stadig viser seg at kommunikasjonsstrategien er innrettet mer mot å finne på spennende ord enn mot å klargjøre hvilke planer man har når det gjelder praktiske løsninger, er dette spørsmålet ganske kritisk.

Jeg forventer derfor at Statsbygg og NTNU «kommuniserer» resultatene av denne undersøkelsen overfor interessentene når data er analysert. Ikke minst forventer jeg at de sier klart fra om hvilke konstruktive lærdommer den bidro til, og gjør en vurdering av hvorvidt undersøkelsen bidro til at «prosjektet forvalter samfunnsansvaret på en god måte».