Er det noen voksne hjemme?

Konflikten ved Institutt for historiske studier sprakk i mediene 28. juni 2018. Den dagen publiserte UA en nyhetssak med tittel Beskylder ledelsen for illegitim maktbruk. Ganske snart ble det klart at konflikten hadde ulmet ved instituttet over flere år.

Noen måneder tidligere, i februar, valgte statssekretæren i Kunnskapsdepartementet å slutte, og gikk tilbake til jobben som ekspedisjonssjef i Olje- og energidepartementet. Statssekretærens navn er Bjørn Haugstad.

I dag er det NTNU-direktør Bjørn Haugstad som redegjør for hvordan det gikk til at NTNU-ledelsens konflikthåndtering i årene som fulgte, fra 2019 og fram til i fjor, har kostet universitetet oppunder 20 millioner kroner. Haugstad tiltrådte som NTNU-direktør i 2022.

UA har spurt omtrent samtlige personer som satt i universitetets toppledelse i angjeldende tidsrom om hvordan dette kunne gå til: Vi har spurt Gunnar Bovim, som satt som rektor fram til august 2019, Anne Borg, som overtok som rektor fram til desember i fjor, Tor Grande, som overtok for Borg og som satt som prorektor for forskning og formidling under henne, og Ida Munkeby, som satt som organisasjonsdirektør fra konflikten startet og fram til hun ba om avløsning i 2021.

Ingen ønsker å uttale seg.

Bovim er på reise, og dessuten er det lenge siden. Borg og Munkeby «finner det ikke naturlig å svare på spørsmål om denne saken, siden de ikke lenger har lederroller ved NTNU.» Ledere behøver med andre ord ikke forsvare ting de foretok seg når de ikke lenger er ledere? Et interessant resonnement.

Grandes forklaring er, ifølge kommunikasjonsavdelingen, at han er på reise og ikke har tid. Men han er ikke mer opptatt enn at han, samme dag, har tid til å besvare Khronos impertinente spørsmål om direktør Haugstads ekstensive reisevirksomhet.

Haugstad og Grande har dermed til felles at de forsvarer hverandres handlemåte.

Hva om de i stedet forsvarer handlinger de selv har ansvar for?

Om man legger til NTNUs pengebruk på sin trøstesløse håndtering av Eikrem-saken ved Institutt for sosialt arbeid (ISA) – 4,2 pluss 5 millioner – er vi oppe i et samlet beløp på oppunder 30 millioner kroner anvendt på personkonflikter ved universitetet gjennom de siste fem årene. I tilfellet ISA var Marit Reitan ansvarlig, først som dekan ved SU-fakultetet, før hun trådte inn i NTNU-ledelsen som prorektor for utdanning.

Men bortsett fra Haugstad – som godt kan svare for ting alle vet han ikke har ansvaret for – er det ingen nåværende eller tidligere ledere på nivå 1 ved NTNU som ønsker å forklare hvorfor det gikk som det gikk. Hvorfor NTNU hittil har brukt nær 30 millioner på to konflikter – and counting.

Hva vi vet, er dette: Munkeby satt som operativt ansvarlig fram til hun fratrådte i 2021. Munkeby var blant annet bestiller av de omstridte faktaundersøkelsene. Hun var ansvarlig for beslutningen om å tvangsflytte professor Kristian Steinnes, samt for å innstille overfor NTNU-styret på å frata Øyvind Thomassen  professortittel og tre lønnstrinn som ordensstraff.  Den ble trukket straks før styremøtet. I møtet ble NTNU-ledelsen utsatt for krass kritikk av styreleder Svein Richard Brandtzæg for sin håndtering av saken.

Dette vet vi også: Munkeby opererte med Bovims myndighet. Som rektor unnlot Bovim å engasjere seg aktivt i konflikthåndteringen. Det var i denne tida han møtte kritikk for å være for mye utenriksminister – mer opptatt av hva som foregikk utenfor NTNU, enn innenfor. 

Vi vet at Borg, da hun overtok, ga HF-dekan Anne Kristine Børresen full støtte og ble oppfattet som hennes mentor, trass i at dekanen fra ulikt hold ble ansett å være en del av konflikten. Allerede i 2004 utropte for øvrig Børresen Borg som sin mentor. 

Vi vet at Grande har vært Borgs trofaste støttespiller fra hun hentet ham inn i rektoratet.

Ingen av dem vil ta ansvar utad. Den som tar ansvaret, er han som satt i regjeringen da konflikten var på vei til avisforsidene i 2018. «Ettersom jeg har vært ansatt to år ved NTNU så blir det useriøst for meg å ha sterke meninger om hva som kunne ha vært gjort annerledes,» sier han til UA.

Nettopp. Hva med de som burde være meningsberettiget – hvor er de?

Man kan være fristet til å åpne døra inn til kontorlandskapet i første etasje i Hovedbygningen hvor rektorat og direktører sitter, og rope:

Er det noen voksne hjemme?