Kravet om akademisk boikott av Israel er et blindspor

Året etter massakren på Den himmelske freds plass i 1989 besøkte Chai Ling, en av de fremste studentlederne fra Tienanmen, Trondheim. Hun møtte kinesiske utvekslingsstudenter på Dragvoll. Undertegnede deltok i pressefølget på slep. Underveis spurte jeg henne om Norge burde innføre kulturell boikott av Kina, slik enkelte innen kunstfeltet argumenterte for. Det var hun sterkt i mot. 'Det er alltid bra å snakke sammen', var den kinesiske studentlederens resonnement.

NTL lokalt mener altså at NTNU må kutte all kontakt med israelsk akademia, og man bør gjøre det med fynd og klem. Årsaken er Israels framferd i Gaza – men ikke bare det: Israelske universiteter undertrykker egne studenter og ansatte, og «fungerer som en del av dette (den israelske statens, red.anm.) undertrykkelsesapparatet».

Debatten pågår om hvorvidt norske universiteter bør innlede akademisk boikott av israelske universiteter. Det er en debatt som for det meste handler om oss selv. Hvordan kan vi unnlate å boikotte israelske universiteter når vi boikotter russiske? Hvorfor gjør ikke vi noe for å stanse blodbadet i Gaza? Hvordan kan vi se oss selv i speilet når vi støtter folkemord?

Ingen av disse retoriske øvelsene hjelper det spor for den palestinske sivilbefolkningen som utsettes for israelsk terrorbombing. Om norske universitetsledere med brask og bram erklærer at nå vil de ikke snakke noe mer med israelske kolleger, hjelper det muligens noe på vår egen samvittighet, det er alt.

Det er alltid bra å snakke sammen.

NTLs medlemsmøte ved NTNU gjør vondt verre for seg selv ved å trekke inn Israels akademia påståtte undertrykkelse til inntekt for boikott. Når kan vi vente NTLs krav om boikott av kinesisk akademia? Irans? Egypts? En rad latinamerikanske nasjoners?

Jovisst, dette er whataboutism i destillert form. Ved enkelte anledninger er det relevant å stille spørsmålet 'hva om ...' dersom man krever tiltak basert på kantiansk konsekvenstenkning: Du skal handle slik at maksimen av din handling kan allmenngjøres.

Kan et universitet innta et politisk standpunkt? Svaret beror på hva man legger i begrepet politikk. Moral og etikk, operasjonalisert som kravet til human praksis, er åpenbart også politikk, i visse kontekster. Igjen er Kants kategoriske imperativ et godt utgangspunkt: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten, både i egen og i enhver annen person, samtidig som et formål og aldri bare som et middel. Når dette prinsippet brytes, og en makthaver, en virksomhet eller en nasjon, anvender mennesker utelukkende som midler til å oppnå et mål, bør et universitetsstyre kunne tillate seg selv å vedta en avskyresolusjon.

Men igjen – å markere avsky er én ting, å vedta at man ikke skal snakke sammen, er noe annet.

Så er det dette: om man ønsker dialog med israelere, akademikere innbefattet, er det tilrådelig å ta inn over seg sjokket dette folket òg ble utsatt for da deres sønner og døtre ble mishandlet, massevoldtatt og myrdet, 200 tatt som gisler. NTL går i den samme fella som mange andre som forlanger boikott gjør: man raser – med all mulig rett – over IDFs framferd, uten med et ord å nevne Hamas'.

Men med sitt vedtak har NTL sagt klart i fra om at dialog skal unngås, slik sett er teksten i vedtaket konsistent.