gjesteskribenten

Karakter: En begrunnelse er ikke del av undervisningen, men av klageprosessen

- Automatisk begrunnelse ligger godt an til å ta prisen som tidenes dårligste ide, og bør snarest legges død, resonnerer denne ukas gjestekommentator.

- Det er ingen tvil om at det er mye stress forbundet med eksamen, og at mange studenter sliter med eksamensangst. Det må tas på alvor, men at løsningen er å legge ned eksamen er jeg ikke med på, skriver Olaussen.
- Det er ingen tvil om at det er mye stress forbundet med eksamen, og at mange studenter sliter med eksamensangst. Det må tas på alvor, men at løsningen er å legge ned eksamen er jeg ikke med på, skriver Olaussen.
Publisert Sist oppdatert

Etter at mitt første skribleri som gjesteskribent var unnagjort, har skrivesperren ligget som en klam hånd over tastaturet. Det var ikke før jeg kom på at jeg hadde lovt å lufte mine kjepphester i denne spalten at det løsnet. Jeg blir nemlig alltid rolig og i godt humør av å ri på mine kjepphester.

Fakta

Jon Olaf Olaussen

Jon Olaf Olaussen

Jon Olaf Olaussen er en av UAs seks gjesteskribenter.

Navn: Jon Olaf Olaussen .

Utdanning: Hovedfag og doktorgrad i Samfunnsøkonomi.

Nåværende jobb: Professor i Samfunnsøkonomi ved NTNU Handelshøyskolen, Prodekan forskning ved Fakultet for økonomi, NTNU.

Roller i UH-sektoren: Leder for Senter for Bolig- og Miljøøkonomi, NTNU Handelshøyskolen Medlem av NTNUs Æresdoktorkomite.

Faglige interesser: Miljø- og ressursøkonomi, Eiendomsøkonomi.

Opptatt av: Akademia, NTNU og universitetspolitikk, især viktigheten av fri forskning.

Kjepphest nummer to ut av stallen er eksamen. La meg først presisere at jeg kun snakker om selve eksamen, og ikke vurderinger som skjer underveis i semesteret. Det virker nemlig som om mange har glemt hva eksamen er, eller rettere sagt, hva som er formålet med eksamen. Det er nemlig å kontrollere hva studentene har lært, for deretter å gi de et «bevis» på hva de har oppnådd av læringsutbytte (også kalt karakter). PUNKTUM. Ja, det kan høres hardt og brutalt ut, men dette er altså selve essensen i eksamen. Ikke læring. Læring er supert det, men det kan ikke være den primære oppgaven til eksamen. Et hint i den retning er at vi vanligvis gjennomfører eksamen med strenge regler for hjelpemidler, eksamensvakter og tidskontroll.

Selv om det gjorde vondt, var jeg aldri i tvil om at karakteren ga et noenlunde rettferdig uttrykk for hva jeg faktisk presterte

Selvsagt kan en lære mye på eksamen også. Jeg husker for eksempel smertelig at jeg selv fikk en aha-opplevelse på en matteeksamen i hin hårde dager da jeg innså at integrasjon ved substitusjon, det hadde jeg visst ikke full kontroll på likevel. Selv om det gjorde vondt, var jeg aldri i tvil om at karakteren ga et noenlunde rettferdig uttrykk for hva jeg faktisk presterte. Den målte og ga utrykk for prestasjonen, og ga dermed et signal til framtidige arbeidsgivere om hva de kunne forvente om de ansatte undertegnede som ren matematiker: ikke stort. Så betyr ikke karakterer alt, så jeg kunne jo kanskje snakket meg inn likevel dersom jeg hadde hatt snakketøyet i orden.

Løsningen kan ikke være å legge ned eksamen

Det er ingen tvil om at det er mye stress forbundet med eksamen, og at mange studenter sliter med eksamensangst. Det må tas på alvor, men at løsningen er å legge ned eksamen er jeg ikke med på. Det er også et viktig poeng at framtiden sjelden eller aldri avgjøres av en enkeltkarakter. På de fleste studier har en mange eksamener. På mitt eget institutt møter studentene nesten 40 eksamener før masteren er i boks. Enkel hoderegning tilsier da at en sleiv på en eksamen eller to har minimalt å si for snittet. Det tror jeg for få tenker på.

Vi kan heller ikke se bort fra Universitets- og høyskoleloven §3-9, hvor det står: «Universiteter og høyskoler skal sørge for at studentenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvd og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. Vurderingen skal også sikre det faglige nivået ved vedkommende studium.» Jeg kan ikke helt se at dette lar seg gjøre om vi ikke arrangerer eksamener også i fortsettelsen. Mappeevalueringer og hjemmeoppgaver er vel og bra det, men hvordan en sikrer at en bedømmer kandidaten, og ikke i verste fall et team av hjelpere, det er meg en gåte. Den som vil argumentere for at det er lettere å kontrollere juks ved slike vurderinger enn i eksamenslokalet har i hvert fall en tung retorisk oppgave. Og hvorfor er dette viktig? Jo det er faktisk ikke rettferdig overfor den store majoriteten som ikke jukser.

Tilbake til poenget. Eksamen er måling og kontroll. Om vi alle klarer å bli enige om dette rimelig enkle prinsippet skulle resten si seg selv. Jeg vurderte derfor å avslutte ukas gjestekommentar her, klappe meg selv på skuldra og ta helg. Det snek seg imidlertid inn en ørliten mistanke om at det for enkelte likevel ikke sier seg selv, så la meg for ordens skyld skrive ned det «seg selv» skulle sagt.

Læring bør skje før eksamen

Læringen bør per definisjon foregå før eksamen, og dermed er det nokså opplagt at ressursene også bør settes inn før eksamen. Dette er jo å slå inn åpne låvedører, for det er allerede påpekt av mange før meg. Der inne bak låvedøren åpenbarer det seg imidlertid en ny kjepphest, en varmblods slektning av eksamen: automatiske begrunnelser. For på samme måte som eksamen kun er eksamen, så bør begrunnelse faktisk kun være begrunnelse. Det er etter min mening ikke ment som et ledd i undervisningen, men i klageprosessen.

Hva mener vi så med automatiske (obligatoriske) begrunnelser? Jo, fra tid til annen, også i høst, er det ytret ønske om at alle studenter skal få begrunnelse på eksamenskarakterer, enten de vil eller ikke. Forslaget har allerede møtt betimelig skepsis på grunn av ressursbruken, men også fordi det flytter ressursbruken fra før eksamen til etter eksamen. Dette er gode innvendinger, men den viktigste mener jeg er rent prinsipiell. For hva er begrunnelser?

Begrunnelser er etter min mening et ledd i en eventuell klageprosess i forbindelse med eksamen, altså i de tilfeller hvor det er en viss dissonans mellom oppnådd karakter og selvopplevd prestasjon. PUNKTUM. Det er ikke tenkt som ekstra undervisning, veiledning og tilbakemelding, for som vi nettopp har blitt enige om er eksamen kontroll og måling av prestasjon, ikke læring. Det er nettopp derfor begrunnelser kun omtales under paragrafene om klagerett i universitets- og høyskoleloven (§ 5-2 og §5-3).

Læring i løsningsforslag

En form for automatiske begrunnelse er etter mitt skjønn allerede på plass. I stedet for å fortelle hver enkelt student hva som er bra eller dårlig med besvarelsen, har vi nemlig sensorveiledning/løsningsforslag. Ettersom de fleste av oss er klar over at studentene er opptatt av å lære, skrives nok denne som regel mer med tanke på studentene enn en eventuell ekstern sensor. De aller fleste legger av samme grunn mye arbeid i sensorveiledningen. Poenget er at den skal være så grundig at det er klart for studentene hva som er riktig (kvantitative oppgaver), momenter som må/bør være med (kvalitative oppgaver), og hva som trekker opp eller ned ekstra mye. Dette tar mye tid, men er jo også en del av læringen for framtidige kull ettersom de får se tidligere løsningsforslag. Uansett tror jeg det er mer læring i å sammenligne egen besvarelse med løsningsforslaget enn å få en automatisk begrunnelse fra sensor.

Hvem går det utover om alle skal få automatisk/obligatorisk begrunnelse? Min påstand er at det vil gå ut over de som har en reell grunn til å være misfornøyd eller i tilfeller hvor det rett og slett er gjort en feil. Altså de som forhåpentligvis ville krevd en begrunnelse slik systemet er i dag. Selv om en kan klage uten å be om begrunnelse tror jeg den for mange er en viktig kilde til informasjon før klageavgjørelsen tas. Jeg er heller ikke i tvil om at begrunnelser som skal skrives til alle studentene kommer til å ha lavere kvalitet enn begrunnelsene som gis som et ledd i klageprosessen. Det er unektelig en forskjell på den implisitte rådgiverrollen vi har i forhold til en mulig klage versus det jeg vil karakterisere som veiledning/undervisning etter at faget tross alt er over.

I mine fag gikk det på få år fra under 5 prosent til at opp mot 30 prosent av studentene ba om begrunnelse. Da skjønner en at det sees mer som kjekt å ha enn at det nødvendigvis er et ledd i en klageprosess. Jeg har derfor begynt å gi alle begrunnelser muntlig, med en beskjed på forhånd om at en bør sette seg inn i hvordan egen besvarelse samsvarer med løsningsforslaget, for det er det vi skal diskutere. Resultatet har vært at antall begrunnelser har blitt redusert tilbake til under 5 prosent. Gjør jeg det av vond vilje eller for å spare meg tid? Nei, dette er først og fremst for å hegne om hva begrunnelsen egentlig er ment for, nemlig å vurdere om en skal klage eller ikke. Jeg ønsker at de som vurderer dette skal bli fanget opp og tatt på alvor. Automatisk begrunnelse vil etter mitt skjønn svekke et potensielt viktig ledd i klageprosessen.

I kamp med elektrifisering av sokkelen, åpent kontorlandskap og andre lysende ideer i tiden er det nok å ta for hardt i å kalle automatisk begrunnelse tidenes dårligste ide, men en god og gjennomtenkt ide er det neppe. Kan vi ikke bare legge den død? Please?