Eksportkontroll - trenger vi det?

De siste årene har eksportkontroll blitt et nytt begrep vi må forholde oss til i universitetssektoren.

 Her kolliderer to helt fundamentale prinsipper – i kortform: På den ene siden har vi vår akademiske frihet som sier at vi kan forske på hva vi vil, med hvem vi vil og med de metoder som vi finner passende. Og vi forventes å dele vår innsikt fritt med resten av verden.

 På den andre siden står kravet om at vi ikke skal hjelpe fiendtlige nasjoner med ny innsikt og nye produkter som kan styrke deres militære kapabiliteter. Som regjeringen sier:

«Norsk eksportkontroll skal sikre at varer, tjenester og teknologi fra Norge ikke eksporteres i strid med folkerettslige forpliktelser eller norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Eksportkontrollen har også til formål å hindre at norske varer, tjenester og teknologi bidrar til spredning av masseødeleggelsesvåpen (MØV: kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen) og deres leveringsmidler (særlig ballistiske missiler).»

Fagfeltene som nevnes, er de tradisjonelle realfag og teknologi.

Som vanlig er saken mer nyansert når man graver litt dypere. Hovedproblemet er at skillet mellom sivil og militær forskning kan være vanskelig å definere. Akademisk forskning er ofte kjennetegnet ved en nysgjerrighetsdrevet grunnforskning der målet er innsikt som skal deles med alle. Denne åpenheten har tjent menneskeheten fantastisk godt gjennom hundrevis av år.

 Mens åpenhet er standard for grunnforskning, blir det fort mer komplisert med anvendt forskning. Der forskningen involverer større bedrifter er det ofte forretningshemmeligheter som må beskyttes. Det kan gi klausuler på avhandlinger og publikasjoner der data må «vaskes» før publisering. På toppen av dette kommer spørsmålet om forskningen også har militær anvendelse.

I matematikk kjenner jeg til forskere som har undertegnet en NDA (non-disclosure agreement) med kommersielle bi-arbeidsgivere. Forhåpentligvis er disse avtalene godkjent av de akademiske hovedarbeidsgivere. Det er to felt som er særlig aktuelle – det ene gjelder kryptering, og det andre angår kunstig intelligens. 

Kryptologi er kritisk teknologi av åpenbare årsaker, og det sies at National Security Agency (NSA) i USA er verdens største arbeidsgiver for matematikere. Om noen finner en måte å knekke de krypteringskodene vi benytter – enten sivilt eller militært – ville det ha katastrofale globale konsekvenser. Kunstig intelligens har alle kjennetegn på en disruptiv teknologi, og nettopp fordi ingen vet hva det vil lede til, er det en stor global årvåkenhet innen særlig matematikk, datavitenskap samt naturvitenskap og teknologi.

Vi lever i en svært urolig verden, og utviklingen av moderne teknologi har gjort det vanskeligere å hemmeligholde vår kunnskap for våre fiender, og samtidig muliggjort ulike former for hybrid krigføring. En russisk invasjon av Norge er heldigvis svært lite trolig pga vårt NATO-medlemskap. 

Men en hybrid krigføring er mer sannsynlig, noe som betyr at vi må ha en høy sikkerhet på all infrastruktur, både sivil og militær. Det betyr sterk beskyttelse av bl.a. strømforsyning, digital infrastruktur og drikkevannskilder, samt gode beredskapsplaner for hva vi gjør om vi skulle bli utsatt for et angrep. Kunnskapen om dette er dermed svært ettertraktet, og universitetene har ofte avgjørende kjennskap her.

 Det er bakgrunnen for eksportkontrollen. NTNU skriver: Begrepet teknologi omfatter også immateriell teknologi, herunder kunnskap. Dette betyr at også universitets- og høyskolesektoren omfattes av regelverket, da vi kan ha mye sensitiv kunnskap og teknologi i våre fagområder og aktiviteter.

To eksempler viser litt om problemenes karakter.

I oktober i 2022 arresterte PST en illegalist ved UiT – Norges arktiske universitet. Han var angivelig brasiliansk og hadde en mastergrad i statsvitenskap innen internasjonale relasjoner fra Centre for Military, Security and Strategic Studies i Calgary, Canada. Han kom til Tromsø høsten 2021, og arbeidet som ulønnet gjesteforsker ved Senter for fredsstudier ved UiT. Vanlig bakgrunnssjekk ga ingen indikasjoner på at noe var galt. Etter arrestasjonen kom det raskt frem at han var russisk med bakgrunn fra GRU, den russiske militære etterretningen, se NRK.

Historien er helt utrolig, og må tjene som en vekker for oss alle. For de første viser den hvilke ressurser en fremmed makt er villig til å investere for å innhente ellers utilgjengelig kunnskap. Å bygge opp en hemmelig identitet krever et langsiktig perspektiv og enorme investeringer. Dernest viser saken at ikke bare de tradisjonelle teknisk-naturvitenskapelige områdene er utsatt. Trolig har hans mål vært å få innsikt i Norges posisjoner og tenkemåter internasjonalt, kanskje med særlig vekt på nordområdene. Ifølge PST har han antagelig hatt adgang til hemmelige opplysninger. Med den informasjon som er kjent offentlig, er det vanskelig å se hvordan dette kan være opplysninger av stor sikkerhetsmessig betydning. Avsløringen viser heldigvis også hvor vanskelig det er å bygge opp en falsk identitet uten å bli avslørt.

Det andre eksemplet er saken mot en tysk-iransk professor ved NTNU. Han inviterte fire iranske gjesteforskere til NTNU. Her fikk de adgang til et laboratorium der det står et SEM («Scanning Electron Microscope»). Ifølge tiltalen kunne dette tjene til å utvikle Irans militære evne, og det står på en liste over utstyr og materiale som er forbudt å eksportere til Iran som følge av internasjonale sanksjoner. Det er også forbudt å gi opplæring til iranere i dette. I utgangspunktet er dette en tradisjonell sak som eksportkontrollen er ment å forhindre.

Saken viste seg imidlertid å være mye mer komplisert, og professoren ble først enstemmig dømt til 8 måneders fengsel i tingretten, men deretter enstemmig frikjent på alle punkter i lagmannsretten i desember 2023. Dommen er rettskraftig siden staten ikke anket, se Khrono. Etter tingrettsdommen sa professoren opp. Forsvarerne hans kritiserte norske myndigheter – NTNU, UD og PST – sterkt for at dette ble en sak i det hele tatt, og det er vel forsvarernes jobb, se UA. Nå er det ikke slik at NTNU bestemmer om det skal føres sak – dette bestemmes av våre eiere, og saken blir raskt tatt ut av NTNUs hender. Og når saken ga motsatt resultat i tingretten og lagmannsretten, viser det at de faktiske forhold fortjente en belysning i rettssystemet. Men det er lett å se at dette har vært en stor belastning for professoren, som jo er å anse som uskyldig. Forsvarerne hevder at saken har sin rot i en personalkonflikt mellom professoren og instituttlederen. Det er vanskelig for meg å ha noen mening om det. NTNU kontaktet advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig (SVW), som etter å ha undersøkt saken, uttalte at det var grunnlag for oppsigelse. Firmaet ble ikke bedt om å undersøke om han hadde brutt bestemmelser i eksportkontroll- eller sanksjonslovgivningen. NTNU varslet PST om saken omtrent samtidig med at SVW ble kontaktet. 

Det er to prinsipielle spørsmål som kan drøftes her. Det første er hvordan NTNU begrenser adgangen til laboratorier med sensitivt utstyr. Her blir NTNU kritisert, og det ser ut til at det har vært en svak bevissthet på restriksjonene som følger av reglene for eksportkontroll. De to dommene viser både viktigheten og vanskeligheten i å gjøre dette riktig.

Det andre er spørsmålet om hvordan man skal håndheve eksportkontrollens anvisninger, og hvem som bedømmer om det man gjør er innenfor eller ei. Det er nemlig unntak fra bestemmelsene dersom det er tale om informasjon som er «offentlig tilgjengelig» eller om det dreier seg om grunnforskning. Tingretten vurderte at forskningen som var utført, ikke var grunnforskning, og dermed ble professoren dømt. Lagmannsretten på sin side argumenterte for at SEM ikke er omfattet av eksportkontroll, og her fremstår påtalemyndighetens argumentasjon som overraskende svak. Her reiser forsvarerne fundamentale spørsmål. Ved UiO er bruken av dette mikroskopet ifølge Khrono helt ukontroversielt. SEM er blitt svært alminnelig, og det er flere av dem i Iran. Det virker ikke som om PST har den nødvendige kompetansen, og UD har utarbeidet forskrifter som er nær umulig å forstå. Dette er klart en uholdbar situasjon.

Regjeringen la frem forslag til ny forskrift for eksportkontroll, som var på høring med frist sommeren 2022. Men forslaget høstet sterk kritikk fra mange universiteter nettopp fordi strenge eksportkontrollbestemmelser går på bekostning av akademisk frihet, se Khrono. Nå har regjeringen ifølge Khrono utsatt arbeidet med de nye forskriftene på ubestemt tid. Det betyr at universitetene må håndtere uklare regler med svak kompetanse hos myndighetene om hvor grensen går – det er en oppskrift på kaos. Det kan vi ikke akseptere.

Hva gjør vi når eksportkontroll og akademisk frihet står mot hverandre? Det første er at vi må øke vår bevissthet når det gjelder spørsmålet om spionasje. For de aller fleste av oss er forskningen i seg selv totalt harmløs og problemet er mer å prøve å få folk til å bli interessert i vår forskning enn å forhindre at noen bestemte får tilgang til den. På den annen side har vi kanskje tilgang til mer «myk sikkerhet» enn vi tror – hvordan er vår strømforsyning sikret, den digitale infrastrukturen, og vannforsyningen – og hva er myndighetenes planer i en krisesituasjon? Saken med illegalisten ved UiT er skremmende.

Når avveiningen skal gjøres, ville jeg velge – og det gjør meg vondt å skrive det – eksportkontroll fremfor akademisk frihet. Men det betyr ikke at utenlandske forskere fra enkeltland automatisk skal nektes adgang til Norge. PST må øke sin kompetanse samt begrunne sine avslag, og de må gis en tidsfrist. Og vi må ha regler det er mulig å etterleve. Ikke glem – si vis pacem, para bellum – hvis du ønsker fred, vær da rustet til krig.

Til opplysning: Jeg har hatt tilgang til dommene fra tingretten og lagmannsretten.

Teksten er korrigert (28.5.24) når det gjelder den initielle kontakten mellom NTNU og SVW og PST

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU. Leder av Abelkomiteen.

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Var generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU