Ytring

Utenlandske forskere mistenkeliggjøres. Det kan bidra til å drepe samarbeid.

Vi har lite å holde på med hvis de utenlandske forskerne forsvinner.

En «suction caster» og en «melt spinner»: To maskinene ved NTNUs Institutt for materialteknologi som iranske forskere lov å bruke. Bakgrunnen er mistanker om spionasje. - Vi svikter vår rolle som et sted for kritisk refleksjon og deling av kunnskap og dialog hvis vi kun er opptatt av potensielle trusler, skriver Gunnhild Hoeggen Gjørv i denne ytringen.
En «suction caster» og en «melt spinner»: To maskinene ved NTNUs Institutt for materialteknologi som iranske forskere lov å bruke. Bakgrunnen er mistanker om spionasje. - Vi svikter vår rolle som et sted for kritisk refleksjon og deling av kunnskap og dialog hvis vi kun er opptatt av potensielle trusler, skriver Gunnhild Hoeggen Gjørv i denne ytringen.
Publisert Sist oppdatert

Norske sikkerhetsmyndigheter har igjen slått fast det som har vært gjentatt en rekke ganger de siste årene: Det norske forskningsmiljøet er særlig utsatt for spionasje, cyberangrep og påvirkningsoperasjoner fra fremmede makter.

Nils Andreas Stensønes, sjef E-tjenesten, legger fram årets trusselvurdering sammen med PST-sjef Hans Sverre Sjøvold med forsvarsminister Odd Roger Enoksen i bakgrunnen.
Nils Andreas Stensønes, sjef E-tjenesten, legger fram årets trusselvurdering sammen med PST-sjef Hans Sverre Sjøvold med forsvarsminister Odd Roger Enoksen i bakgrunnen.

I sin årsrapport skriver Etterretningstjenesten at «norsk forskning, teknologiutvikling og næringsliv er ledende på områder Russland og Kina selv forsøker å utvikle».

Dialog og samarbeid

Det har vært nok av historier fra virkeligheten om etterretning i akademia. Høsten 2021 ble en NTNU-forsker tiltalt for å ha delt informasjon om forsvarsmateriell til iranske gjesteforskere.

Det er viktig at universitetene tar sitt samfunnsansvar på alvor. Dette inkluderer at Norges sikkerhet ikke må kompromitteres. Samtidig kan ikke universitetene gå på kompromiss med sine mandater.

Vi svikter vår rolle som et sted for kritisk refleksjon og deling av kunnskap og dialog hvis vi kun er opptatt av potensielle trusler.

Humaniora og samfunnsvitenskap spiller en spesielt viktig rolle her for å holde dialogen i gang. Våre atomfysikerkolleger kan ikke lenger engasjere utenlandske kolleger. Selv om teknologi ikke bør deles, så kan dialog og samarbeid om felles interesser og arenaer være et viktig bindeledd når andre sikkerhetstiltak svikter.

Selektive ansettelser

Universitetene kan heller ikke drive med selektive ansettelser avhengig av hvor man kommer fra, uten solid bevis på at vedkommende utgjør en direkte fare. Ikke alle internasjonale forskere blir håndtert på lik måte. Og det finnes ikke noen garanti.

Man kan ende opp med å ansette noen som deler informasjon og teknologi med sine egne myndigheter, samtidig som en norsk forsker kan bli forført av penger og muligheter som andre land tilbyr.

Selv om det kan være lett å argumentere for at samarbeid på noen fagområder skal begrenses (for eksempel innen kjernefysisk forskning), er en betydelig andel forskning innen teknologi og naturvitenskap grunnforskning som ikke har en direkte militær anvendelse, men som til slutt kan bli brukt i videre forskning med et militært formål.

Hvordan grunnforskning brukes, er ofte ikke opp til oss som forskere når den er «der ute» og når kunnskapen først er produsert.

Vi skal ikke være naive

Dette blir fort en glatt skråning. Hvem skal bestemme hvilken forskning som er sårbar på et gitt tidspunkt? Og hvordan skal internasjonalt samarbeid begrenses? Det å begrense forskning til «lokale folk» dreper internasjonalt samarbeid, men også åpent demokrati.

Selvfølgelig skal vi ikke være naive. Poenget er at dagens offentlige trusselvurderinger ikke bare omfatter en smal, militarisert tilnærming til trusler, men en særdeles vid en.

Den danner grunnlag for en praksis i sikkerhetsklareringer som blir trangere og trangere. Det bidrar samtidig til en urimelig mistenkeliggjøring av utenlandske og norske forskere.

Ytringen er tidligere publisert i Aftenposten.