Ytring

Ministre og juks med forskning

Professor Oddrun M. H. Bråten sier man kunne ønske seg ministre med bedre innsikt i hva man gjør i høyere utdanning. Men er det riktig å se på masteroppgaver som forskning? spør hun.

Oddrun Marie Hovde Bråten, bedre versjon
Oddrun Marie Hovde Bråten, bedre versjon
Publisert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

To ministre er angivelig tatt i forskningsjuks i sine masteroppgaver i løpet av helga. En har gått av, en sier at det bare dreier seg om metode. Man kunne ønske seg ministre med bedre innsikt i hva vi gjør i høyere utdanning, men samtidig: er ikke maktrelasjonen med dette også snudd? Pila peker mot oss, for det er kolleger i universitetene som har godkjent disse oppgavene.

Jeg sensurerte min første hovedfagsoppgave i 1997, et arbeid med en tidsramme på to år. Det var rimelig å kreve en grundig metodedel, som inkluderer at valgte metode er begrunnet i valgt tematikk, empiri og problemstilling, og brukt i oppgaven. Mine kvalifikasjoner til å vurdere dette var hovedfag innenfor samme fag (religionsvitenskap), men med støtte i mer senior med-sensorer. I dag har mange mastere en tidsramme på ½ år, metodekurs ligger gjerne i forkant. Får man gjort metode og dermed reell forskning innenfor disse rammene?

Er masteroppgaver forskning?

På grunnlag av å ha vurdert vitenskapelige artikler til norske og internasjonale tidsrift siden 2010, da jeg selv hadde avlagt doktorgrad, spør jeg, i hvilken grad man kan se masteroppgaver som forskning? Det vil si et originalt bidrag ut ifra god kjennskap til det aktuelle forskningsfeltet. Med noen unntak er det mer rimelig å betrakte masterne som svenneprøver heller enn reelle forskningsbidrag. Det er oppgaver.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Som en del av det skal man selvsagt (lære å) sitere riktig og ikke plagiere, men er det også rimelig å kreve en original metodedel? Generelt i oppgaver er det mye likheter i metodedelene, etter min erfaring, men det virkelige problemet er når de ikke klarer å bruke metodikken de beskriver, kanskje ganske overfladisk ved å sitere andre. Kanskje er det ikke forstått? Eller kanskje er det ikke forstått hvorfor metode er viktig? Alternativ: om det er slik at det er rimelig å kreve en original metodedel, hva må da til av ressurser for å få studenter opp på ønsket nivå? Er det nok tid?

Anbefaler realitetsorientering

Og vips er pilen snudd igjen, er den ikke? Nå peker den mot rammene for arbeidet vi gjør i høyere utdanning. Den peker mot de med politisk makt som bestemmer både rammer og mål. Den peker mot forståelse blant politisk ledelse for hva slags type arbeid dette er, og hva som kreves. 

Selv vil jeg gjerne at lærere (som jeg jobber med) skal ha mastergrad, men om man bekymrer seg for ressursbruken kunne det være et alternativ å ikke kreve mastergrad for studenter som strengt tatt ikke trenger å kvalifisere seg som forskere. En realitetsorientering her er uansett å anbefale.