Disputerer om erfaringene med å sitte ni år i fengsel

Han satt over ni år i fengsel. 26. august disputerer Andreas Ribe-Nyhus med avhandlinga «Indre og ytre soning».

Tidligere fengselsfugl fant veien til akademia. Andreas Ribe-Nyhus håper forskninga hans kan være et innlegg i debatten om hva straff skal være. Han har vært tilknyttet Studier i profesjonspraksis ved Nord universitet.
Publisert Sist oppdatert

I 2011 fikk Ribe-Nyhus en fengselsdom etter at han drepte en mann. I fem år satt han i to ulike fengsler, så var det åpen soning i tre år, overgangssoning i ti måneder og hjemmesoning i et halvt år. I fjor ble han løslatt og har deretter skrevet på sin doktorgrad ved Nord universitet. 

Moralsk pervertering

Doktorgraden handler om erfaringene ved å sitte i fengsel. Han bruker refleksiv praksisforskning som metode.

- Med denne metodikken dykker man ned i sin egen arbeidserfaring. Selv om vi har erfart noe, så vet vi ikke hva det er før vi har bearbeidet det. Jeg skriver ut min erfaring som fortellinger, analyserer dem og setter dem i relasjon til annen forskning, sier han i ei pressemelding fra Nord universitet.

Soning skal være en form for rehabilitering. Ifølge Ribe-Nyhus er det det motsatte som skjer. Forholdet mellom innsatte og vaktene blir moralsk pervertert, mener han, likedan forholdet mellom innsatte. Fangene må smiske og lyve overfor vaktene for å få belønning. Fangekulturen handler om ikke å tyste, du skal synes det er stas med brudd på straffeloven og han opplevde at drap høynet hans status blant fangene.

- Jeg hadde ikke noen kriminell fortid før jeg ble dømt for drap, og jeg måtte inn i disse rollene. Jeg lærte meg hvordan jeg skulle opptre for vaktene. Jeg opplevde å bli angrepet i fengselet og jeg ble lurt. Jeg lærte meg etter hvert en måte å være på, lærte meg å være skummel. Jeg skjønte hvordan de tøffe gutta var, og tok etter dem. Jeg hang sammen med en gjeng med svære gutter. Da ble jeg mindre utsatt, sier han i pressemeldinga fra Nord universitet.

Ikke plass til anger

Et annet ankepunkt han har, er at det ikke er rom for anger. Advokaten instruerte ham i å si alt som det var med en gang. Deretter var det ingen avvik fra forklaringa. Det ville bli oppfattet som løgn å nyansere den. Heller ingen av hierarkiene i fengselet åpnet for anger.

- Jeg angret. Men det tok lang tid å komme inn i angeren. Jeg ble selvrettferdig. Jeg forsvarte det jeg hadde gjort for meg selv - at jeg begikk drap for å forsvare kjæresten min. Det var en nødhandling. Jeg gikk ikke inn i at jeg kunne ha gjort noe mindre ille. Jeg snakket med andre, og det var ingen som angret.

Angeren vokste gradvis fram over tre år.

- Først da begynte jeg å kjenne på de følelsene. Det kjentes helt forferdelig. Jeg gikk ned i en dyp, dyp depresjon, fantaserte om selvmord og ble helt slått ut i en periode. Da føltes det jeg hadde gjort som helt uopprettelig, sier han i pressemeldinga.

Innlegg i debatten om straff

Skal fangene være i stand til å fungere i samfunnet igjen etter endt soning, må de få dekket grunnleggende behov, mener han. Ikke alltid be vaktene om å få lov å gå på do og vente på tur, for eksempel. Han peker særlig på behovet for samtaler, der du kan få utløp for tanker og følelser og som ikke blir gjenstand for rapportering og analyse.

Disputasen skjer 26. august. I intervjuet med Nord universitet sier Andreas Ribe-Nyhus at han håper forskninga hans skal ha en verdi for samfunnet. Og at den kan bli et innlegg i debatten om hva straff skal være.

- I dag fungerer ikke fengsel son rehabilitering. Majoriteten brytes ned der, sier han i intervjuet med Nord universitet.