Nürnberg advarte oss – NTNU-styret velger likevel å ignorere ropene fra Gaza

Ytringen er oppdatert klokken 14:59 med Kongsberg Gruppens tilsvar nederst i ytringen.

Kongsberg Gruppen er skyldig i folkemordet i Gaza. Enten NTNU-styret er enig i den påstanden eller ikke, er realitetene uunngåelige: Kongsberg Defence & Aerospace leverer kritiske komponenter til F-35 kampflyene, som det israelske militæret bruker i sine massive angrep på Gaza. Skrogdeler, rordeler og paneler til hovedlandingshjulene – alt utviklet i Norge – brukes aktivt i et folkemord.

Dette skjer med teknologisk bidrag fra NTNU. I over ett år har NTNUs ledelse forsvart sitt samarbeid med Kongsberg Gruppen, til tross for at både Norsk åpenhetslov og OECD-rammeverk tydelig forplikter selskaper og deres samarbeidspartnere til å sørge for at de ikke medvirker til menneskerettighetsbrudd i noen ledd av verdikjeden.

Når Kongsbergs komponenter integreres i F-35-fly produsert i USA, og disse igjen brukes i angrep mot sivile palestinere, bidrar NTNU – gjennom samarbeid, forskningsstøtte og kunnskapsoverføring – indirekte men reelt til folkemord. Norsk teknologi og kunnskap levert av NTNU er en del av infrastrukturen som muliggjør Israels krigføring. Dette skjer samtidig som Nammo selger ammunisjon via amerikanske datterselskaper, i strid med intensjonen i Norges eksportpolitikk.

Disse intensjonene er nedfelt i eksportkontrolloven:

«Loven har som formål å bidra til at utførsel av strategiske varer, tjenester og teknologi fra Norge skjer i samsvar med Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser, og våre internasjonale forpliktelser, herunder ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen, og respekt for menneskerettighetene og internasjonal humanitærrett.»

Det innebærer at norske myndigheter kan og skal nekte eksport dersom det er fare for at eksporterte varer vil bli brukt i strid med disse normene.

Også stortingsmeldingen om eksport av forsvarsmateriell – presiserer praksis:

«Norge tillater ikke eksport av forsvarsmateriell til områder hvor det pågår krig eller der det er fare for at materiell kan brukes til å begå alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett.»

Dette er ikke tilfeldige hendelser. Det er systematisk unnfallenhet, og moralsk likegyldighet kamuflert som nøytralitet.

Nürnberg-prinsippene glemmer ikke.

Etter nazistenes fall ble det i Nürnberg-rettssakene etablert et klart prinsipp: "Vi fulgte bare ordre" er ikke et gyldig forsvar mot anklager om medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten. At en beslutning er lovlig betyr ikke at den er rett. At en institusjon følger statlig politikk fritar ikke styre-medlemmene for personlig og kollektivt ansvar.

Nürnberg-prinsippene slår fast at enkeltpersoner – ikke bare stater – kan holdes ansvarlig for krigsforbrytelser og folkemord. Det inkluderer byråkrater, teknologer og styremedlemmer som muliggjør slike forbrytelser, selv indirekte. I dag ignoreres dette av NTNUs styre. Det er en historisk feilvurdering.

NTNU hevder at de ikke bestemmer norsk eksportpolitikk. At de følger loven. At de ikke skal ta politiske beslutninger. Men alle disse argumentene ble avvist i Nürnberg. Det finnes et høyere ansvar – et ansvar overfor menneskeliv, mot urett, mot folkemord. I dag sier NTNU: "Vi følger norsk politikk." I morgen kan de bli spurt: "Hva gjorde du da du visste?"

Samarbeidet med Kongsberg Gruppen må fryses umiddelbart. Ikke når det passer politisk. Ikke når det blir trygt. Men nå – mens mennesker fortsatt lever under bomber som blir levert med norske komponenter og kunnskap fra NTNU.

Det er ikke forenlig med NTNUs samfunnsansvar å samarbeide med et selskap som medvirker til folkemord. Det er ikke forenlig med forskningens etiske standarder å bidra til utviklingen av våpenteknologi brukt mot sivilbefolkninger. Det er ikke forenlig med verdiene til et universitet å utdanne studenter til å skrive master- og bacheloroppgaver for en krigsindustri som forsyner apartheidstaten Israel.

Om noen år, når etterforskningene er gjennomført, og rettsoppgjørene begynner, vil NTNUs styremedlemmer bli konfrontert – kanskje ikke bare i en rettssal, men også i historien dom. Og da vil det ikke holde å si: "Vi gjorde som vi fikk beskjed om."

Never again is Right Now.