Gjesteskribenten:

Det er få som kommer godt ut av årets eksamensrunder

De to siste eksamensperiodene tror jeg har bidratt til en erosjon av tilliten til eksamenssystemet.

Noen har stilt spørsmål om det er studentenes moral det er noe galt med. Dette tror jeg raskt blir et blindspor.
Noen har stilt spørsmål om det er studentenes moral det er noe galt med. Dette tror jeg raskt blir et blindspor.
Publisert Sist oppdatert

Det kan høres litt dramatisk ut og det er selvsagt umulig for meg å kvantifisere, men jeg tror likevel det vil være konklusjonen fra dette semesteret. Flere medier har omtalt den sterke økningen i juksesaker ved NTNU. Dette har nådd godt utenfor akademias trygge murer, selvsagt med de obligatoriske opphetede kommentarfeltene som vantro spør: «Er det disse som skal styre landet framover?». Man skal selvsagt ikke overdrive viktigheten av slike kommentarer, men frykten for verdiløse karakterer og vitnemål er noe jeg har sett flere steder.

I min forrige spalte i UA, for seks uker siden, skrev jeg at universitetet hadde vært alt for sent ute med å planlegge omlegging til hjemmeeksamen. Da var det fortsatt ganske mange emner som fortsatt planla skoleeksamen. Ganske kort tid etter ble også resten lagt om. Forrige semester var nok en plutselig omlegging den eneste muligheten man hadde, denne gang hadde universitetet andre muligheter som man valgte å la gå til spille. Alle problemer kunne kanskje ikke blitt løst på et halvår, å potensielt skulle legge om selve måten vi tenker vurdering på tar nok litt mer tid enn som så, men opplevelsen blir nå at man ikke har prøvd.

Tærer på tilliten

Resultatet har forutsigbart nok blitt mange hjemmeeksamener som har blitt mer eller mindre karbonkopiert fra skoleeksamen. Noe jeg neppe tror studenter eller faglig ansatte synes er en spesielt god situasjon. Jeg har hørt en del frustrasjon fra studenter over at forelesere ikke klarer å lage bedre løsninger, selv om foreleserne har hatt dårlig tid. Flere jeg har snakket med, har nevnt at det er flere oppgaver på eksamen i år, sånn at man ikke skal rekke å slå opp i boka. Resultatet blir at man knapt rekker å komme seg gjennom alt. Jeg vet ikke hvor utbredt det er, men jeg opplever at frustrasjonen tærer på tilliten og at den manglende tilliten igjen øker frustrasjonen over det som studentene ser på som dårlige løsninger.

Sentralt har NTNU valgt å svare på juksefrykten med sette frykten i studentene. Universitetet lover at juks vil slås hardt ned på, det tilhører da heller ikke urimelighetene. Dessverre er det dette, og en musikkvideo på Facebook med oppfordring om å ikke være en «annenrangs kriminell», NTNUs tiltak begrenser seg til.

Dårlig moral er et blindspor

Hvordan er alt dette da for de «annenrangs kriminelle»? Medier som NRK P3 og studentavisa i Bergen, Studvest, har intervjuet studenter som jukser på eksamen. De ulike studentene forholder seg interessant nok ganske ulikt til problemstillingen. Gjengen i P3 er forholdsvis ubekymret, de frykter ikke spesielt for å bli tatt og ser ikke helt på det å jukse som et større problem. Studentene Studvest har intervjuet sier de har svært dårlig samvittighet og frykter veldig for å bli tatt. De har gått så langt at de forsøker å skjule spor i tilfelle UiB skulle forsøke å spore ip-adressen deres. Adresseavisen har også skrevet om en student som har ventet i månedsvis på å vite om hun skal utestenges for en fuskemistanke, noe hun beskriver som psykisk terror.

At mange sitter igjen psykisk belastede etter eksamener i frykt for å bli tatt, synes nå jeg er trist. Man kan si at de selv er skyld i det, da de selv har valgt å jukse. Men når det å jukse blir såpass lett tilgjengelig som det nå har blitt, er det slettes ikke rart at mange faller for fristelsen. Noen har stilt spørsmål om det er studentenes moral det er noe galt med. Dette tror jeg raskt blir et blindspor. Når det er snakk om så mange, blir det håpløst å snakke om individuelt ansvar heller enn systemfeil. Systemet kan fikses, alles individuelle moral er en noe større oppgave. Kanskje har man ikke vondt av å smått avdramatisere det hele litt. En del av problemet med hele denne saken er at juks høres svært utspekulert ut. Det vi egentlig snakker om er for det meste samarbeid og kanskje litt googling. Realiteten er nok at de aller, aller fleste slipper ganske lett unna, både uten straff og med samvittigheten i behold. Spesielt de som bare fusker bittelittegrann.

Studenter har et valg

På den andre siden blir det litt for enkelt å bare fraskrive studenter alt ansvar. Det er jo selvsagt mange som ikke velger å jukse og antakeligvis ikke kun ut av frykt for å bli tatt. Selv om juks er lett tilgjengelig, kan man ikke late som om man ikke har et valg. En av studentene P3 har intervjuet, sammenligner deres situasjon med «fangens dilemma». Ut av frykt for at alle andre jukser, er det beste å jukse selv for å ikke få en ulempe. Dette holder ikke vann i realiteten, selvsagt, fordi de vil ikke få noe dårligere karakter selv om noen andre skulle jukse seg til en bedre karakter. Å skulle rasjonalisere seg inn i en helt passiv rolle der man bare ikke har noe valg, tror jeg ikke studentene har godt av selv. Å anerkjenne at systemet er dårlig er en god ting, men da må man heller aktivisere seg for å snakke ut mot det og forsøke å endre det. Det vil det være behov for når man skal lage nye eksamensformer neste semester.

Det er rett og slett få som har særlig grunn til å være fornøyd etter de siste eksamensperiodene. Heldigvis ser vi konturene til at dette også løfter fram de langvarige problemene med vurderingsformene ved universitetene. De fungerte nok ikke særlig bra før korona heller, selv om det har gjort problemene tydeligere. Debatten som blant annet Per-Odd Eggen løfter i sin nylige kronikk i UA og Arild Raaheim i et intervju med Khrono i slutten av november, som omhandler hvordan man tenker vurdering og hva som til syvende og sist skal være formålet med den, er den vi trenger nå.

Neste semester, når hjemmeeksamen nok en gang skal praktiseres, håper jeg at man har fått bedre vurderingsmetoder sånn at juks igjen har blitt noe for de spesielt interesserte. Noe man virkelig må legge sjela si i.

Powered by Labrador CMS