Gjestekommentaren:
«Typisk norsk»? Ikke veldig interessant.
«Selv om kulturarven er internasjonal, er det et nasjonalt ansvar å forvalte den», skriver Margrethe C. Stang i denne kommentaren, hvor hun foretar en grenseoppgang mellom historiebegeistring og politisk nasjonalisme.
Av 31 stavkirker i verden fins 29 i Norge. Urnes stavkirke er én av dem. Det betyr imidlertid ikke at stavkirken i seg selv er typisk norsk. Likevel, og kanskje særlig derfor, har Norge et særlig ansvar for å forvalte denne felleseuropeiske kulturarven, skriver gjestekommentatoren.
Nina Aldin Thune
2018 er utropt til europeisk kulturarvår, og det er bestemt at også Norge skal delta i markeringen. Slagord for den norske markeringen er «Typisk norsk – ikke bare norsk». I januar skrev riksarkivaren, riksantikvaren, nasjonalbibliotekaren, direktøren for Kulturrådet og samt lederen av Kulturvernforbundet en kronikk i Dagbladet der de sjøsatte kulturvernåret og utdypet tanken som ligger bak slagordet. De understreket hvordan norsk kultur er blitt til i en kontinuerlig vekselvirkning med internasjonale impulser. Lafteteknikk, reinlender og risengrynsgrøt er alle både internasjonale og norske, skrev de, muligens med referanse til fjorårets pinlige debatt om norsk kultur og norske verdier.
Det de fem kulturlederne ikke berørte i sin kronikk, er at selv om kulturarven er internasjonal, er det et nasjonalt ansvar å forvalte den. Stavkirkene er et godt og for meg nærliggende eksempel. Stavkirker har eksistert over hele Nord-Europa, de er en del av den felleseuropeiske kulturarven. Men det er i Norge vi har bevart 29 av verdens 31 stavkirker, de to andre finnes henholdsvis i Sverige og i Polen. Derfor har vi i Norge et spesielt tungt nasjonalt ansvar for å forvalte denne arkitekturarven. Spørsmålet om stavkirkene er typisk norske eller ikke er i grunnen ikke så interessant i denne sammenhengen.
Hvorfor denne tausheten?
Dette forvalteransvaret er som nevnt påfallende fraværende i kronikken til kulturarvsinstitusjonenes ledere. Men det er ikke bare der den mangler. Det savnes for eksempel i NTNUs strategi 2018-2025. Dette på tross av at nettopp NTNU har kanskje landets sterkeste fagmiljøer innen bygningsvern og kulturminneforvaltning, i tillegg til de mer tradisjonelle humanistiske fagene som har forskning på og forvaltning av kulturarven blant sine mål. Dessuten har vi et vitenskapsmuseum, hvis primære oppgave er nettopp forvaltning av kultur- og naturarv.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram
Hvorfor denne tausheten? Jeg tror vi er i ferd med å glemme hvorfor dette er viktig. I kronikken som jeg nevnte innledningsvis legges det vekt på hvor viktig kulturarven er i økonomien vår – i Europa arbeider 300 000 personer i stillinger direkte tilknyttet kulturarv. I tillegg kommer alle stillingene generert av turisme knyttet til kulturarv, fra hoteller til suvenir-produsenter og bussjåfører. Men i mine øyne er det absolutt ikke de økonomiske ringvirkningene av kulturarven som er viktigst, men de symbolske.
Det nasjonale er blitt viktigere
Vi lever i en tid der det nasjonale har blitt viktig på en måte vi knapt kunne forestille oss for 15-20 år siden. «America first» og Brexit er bare to eksempler på at de nasjonale narrativene trumfer de globale. I Polen vedtok parlamentet nylig at det skal være straffbart å omtale utryddelsesleirer som Auschwitz som «polske». Og, uten sammenligning for øvrig, opplevde vi nylig at det ble ivret for å repatriere et gammelt drikkehorn nettopp fordi det er et symbol på nasjon og kongehus.
Parallelt med disse politiske strømningene, ser vi en stor populærkulturell interesse for eldre historie i mer eller mindre fiksjonalisert form, for eksempel i dramaserier som Game of Thrones, Vikings og The Last Kingdom. Jeg hører ikke til de humørløse fagfolkene som fnyser foraktelig av slike serier fordi de er fulle av feil og forenklinger. Snare tvert imot, jeg synes det er strålende at eldre historie på denne måten tilgjengeliggjøres for et bredt publikum.
Politisk nasjonalisme vs. historiebegeistring
Vi ser imidlertid at det enkelte steder, kanskje først og fremst i USA, oppstår et overlapp mellom politisk nasjonalisme og ekstremisme på den ene siden, og historiebegeistring på den andre siden. Under opptøyene i Charlottesville sommeren 2017 marsjerte noen av de mest ekstreme demonstrantene bak tydelig middelalderinspirerte skjold. Middelalderforskere ved amerikanske universiteter beveger seg i et stadig mer politisert landskap der dagens konflikter sauses sammen med korstog, vikingferder og riddermyter på en måte som både er tragisk og absurd.
Disse ideologiske spøkelsene er heldigvis lite utbredt ved norske universitet. Det er ikke kampen mot hvit makt-aktivister som motiverer meg til å forske på middelalderens billedkunst. Nysgjerrighet om fortiden og hva som har formet landet vi lever i, omgivelsene og oppfatningene våre har vært mer enn nok for meg. Det samme gjelder nok de fleste av kollegaene og studentene mine.
Likevel: de siste to årene har jeg undervist i emnet «Jøder og muslimer i middelalderens bildeverden». Selv om jeg nå har arbeidet sporadisk med tematikken i 15 år, blir jeg likevel stadig rystet i møte med den kristne kulturens nattside. Det er også i dette emnet at opplevelsen av «samfunnsrelevans» er aller sterkest, og mest ubehagelig.
Vi trenger solid empiri, stringent analyse og faglig integritet for å møte både den brede folkelige interessen for fortiden og den destruktive tildragelsen av vår felles kulturarv som enkelte marginale grupper bedriver. Det betyr at vi trenger forskning på stavkirker, langeleiker, vikingsverd, sagaer, runer, samiske språk og mye mer. Det er et nasjonalt ansvar som vi ikke kan løpe fra. Og som en del av dette ansvaret bør NTNU heve sin kulturarvsprofil, ikke bare i år, men i hele strategiperioden 2018-2025.
Her kan du lese flere ytringer
