Lærerutdanning skal også ha internasjonal orientering

Jan Frode Haugseth er i en ytring i Universitetsavisa uenig i at ett emne i pedagogikkfaget i lærerutdanning skal tilrettelegges for engelskspråklige studenter.

Læreryrket er i stor grad nasjonalt. Lærerutdanning i et land blir ikke uten videre godkjent i et annet land. I føderale land som USA og Tyskland er det til og med ingen automatikk i at lærerutdanning i en stat/länder blir godkjent i en annen stat/länder. Lærerutdanningene er innrettet eksplisitt til skolesystemet og lærerplanene i egen stat, og er derfor i stor grad styrt gjennom statlige forskrifter.

Når yrket på denne måten gir dårlig grunnlag for internasjonale erfaringer, så er det etter mitt syn desto viktigere at studiet gir gode muligheter for internasjonale erfaringer. Kommende slekter skal utdannes til et globalt samfunn som skal håndtere internasjonale problemer som klimakrise og omfattende menneskerettighetsbrudd.

Pedagogikkfaget er det eneste faget alle lærerstudenter møter. I mange land utgjør pedagogikk en større del av lærerutdanningen enn i Norge. Skal det bli noe volum på studentutveksling må vi derfor godkjenne pedagogikkemner som våre studenter tar i utlandet, og vi må tilby pedagogikkemner til engelskspråklige studenter. Ett av mange pedagogikkemner i mange lærerutdanninger på NTNU skal være mulig å tilrettelegge for engelskspråklige studenter slik at norske og internasjonale studenter kan samhandle og møtes i faglig utvikling.

Haugseth skriver: «For studentene sin del er noe av de viktigste de gjør i lærerutdanningen å utvikle forståelser og dømmekraft i kommunikasjonsfelleskapet som befinner seg mellom praktisk øving og teori.» Jeg tror ikke dette svekkes ved å samhandle med internasjonale studenter, heller tvert imot. Men det vil bli annerledes fordi studentene vil få andre impulser, som de også får når de selv tar deler av utdanningen i utlandet.

Haugseth og jeg er enige om at vi skal ha studieprogrammer som gjør studentene så godt forberedt til et krevende yrke som mulig. Lærerutdanning er underlagt en stor mengde offentlige styringsdokumenter. Det kan skyldes at lærerutdanning kanskje er den utdanningen som har størst grad av nasjonsbyggende elementer. Men til sammen gir dette en lang rekke krav og delvis motstridende budskap. Det er nesten så man kan tro at myndighetene legger opp til at uansett hvordan lærerutdanning organiseres og gjennomføres, så skal den kritiseres. For eksempel er vi for hver enkelt lærerutdanning underlagt en veldig detaljert forskrift (rammeplan) som er sterkt preget av en norsk kontekst, noe Haugseths innlegg reflekterer. Samtidig skriver regjeringen i Internasjonaliseringsmeldinga at de forventer «stor fleksibilitet i godkjenning av emner tatt i utlandet, også for de rammeplanstyrte utdanningene» (Meld. St. 7 (2020-21) s. 17). I stedet for å be oss tøye grensene i rammeplanene burde de heller endre rammeplanene slik at vi kan være trygge på at vi er innenfor. For øyeblikket er dette et krevende landskap å manøvrere i.

(Ved en inkurie ble dette innlegget liggende en stund før det ble publisert.)

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.