Ytring

Er (neo)realismen egentlig nøkkelen til å forstå stormaktsrivalisering?

Oksholen skyter langt over mål når han hevder at neorealismen er ubrukelig. Neorealismen er ikke skutt i filler, snarere tvert imot.

Det virker som om Oksholen mener at samfunnsvitenskapelige teorier må være nærmest deterministiske og like prediktive som naturvitenskaplige teorier for at de skal ha verdi, skriver Odd Ivar Lindland i svar til UAs redaktør.
Det virker som om Oksholen mener at samfunnsvitenskapelige teorier må være nærmest deterministiske og like prediktive som naturvitenskaplige teorier for at de skal ha verdi, skriver Odd Ivar Lindland i svar til UAs redaktør.
Publisert Sist oppdatert

Universitetsavisas redaktør Tore Oksholen har en krass leder 14. mars, der han slakter et helt perspektiv innenfor internasjonal politikk, nemlig realismen generelt og neorealismen spesielt. Lederen synes å være inspirert av et foredrag professor Torbjørn Knutsen holdt 11. mars, der Knutsen forsøker å belyse noe av bakgrunnen for Ukraina-krisen. Jeg mener imidlertid Oksholen serverer synspunkter og trekker konklusjoner på sviktende grunnlag. Jeg vil tvert imot argumentere for at det realistiske, herunder det neorealistiske, paradigmet innenfor internasjonal politisk har fått større relevans etter Russlands invasjon av Ukraina.

Oksholen starter lederen på følgende måte:

«Den forskning som ikke har noen forklaringskraft for hva som skjer i framtida er ikke mye verdt. Om hvilke påkjenninger som må til for at en bro bryter sammen, eller en diktator bestemmer seg for å invadere nabolandet..»

og avslutter på med følgende kraftsalve:

«…tre uker ut i Putins invasjon i Ukraina kan man tørt konstatere at det neorealistiske paradigmet er skutt i filler.»

Det virker som om Oksholen mener at samfunnsvitenskapelige teorier må være nærmest deterministiske og like prediktive som naturvitenskaplige teorier for at de skal ha verdi. Forklaringer av samfunnsmessige fenomener har imidlertid ikke det deterministiske privilegiet, men bygger i stedet på statistiske modeller, der utfall aldri er sikkert, men kun mer eller mindre sannsynlig. Jeg vil tro at samfunnsvitere vil hevde at dette er modeller som har verdi, selv om de ikke kan garantere fremtidige utfall.

Innlegget fortsetter med en, etter min mening, urimelig kritikk av forskere som Julie Wilhelmsen, Tormod Heier og Asle Toje på grunn av deres synspunkter og spådommer i forkant av invasjonen som med fasiten i hånd ikke viste seg å stemme. De fleste av forskernes kommentarer var imidlertid knyttet til hvordan vestlig etterretningsinformasjon ble formidlet. Oksholen omtaler forskernes synspunkter som «skråsikre» og «langt på viddene». Denne kritikken fremstår imidlertid som historieløs.

Etterretningsinformasjon har blitt både brukt for å legitimere Irak-krigen i 2003 og undervurdere Talibans kontroll i Afghanistan i fjor sommer. Ved begge anledninger ble denne informasjonen benyttet til å foreta tvilsomme og kostbare veivalg. At etterretningsinformasjonen denne gang viste seg å være riktig gir ikke grunnlag for en slik faglig slakt som Oksholen kommer med her. Hvorfor rettes det ikke heller søkelyset mot de aktørene som satt med tilgang til de faktiske invasjonsplanene? Vi ble fortalt at hensikten med å offentliggjøre etterretningsinformasjon var avskrekking og at dette ble benyttet i kombinasjon med diplomati. Nå er det umulig å vite om alternative tilnærminger til diplomati (interessebasert i stedet for posisjonsbasert) eller andre former for avskrekking ville ha avverget en invasjon. Det vi vet er at de valgte tilnærmingene som Vesten benyttet ikke avverget en invasjon. Hvorfor de valgte tilnærmingene sviktet burde være mer relevant å drøfte enn å raljere over et knippe forskere som selvsagt ikke kunne sitte med eksakt kunnskap om en invasjon ville inntreffe eller ei.

Oksholen kritiserer så kraftig neorealismen. Han fremhever at neorealismen ser på stater som rasjonelle aktører og vurderingen av en invasjon ville basere seg på en rasjonell betraktning av kost-nytte. Neorealismens mest anerkjente talsperson er den amerikanske statsviteren og professoren John Mearsheimer. Det er riktig at Mearsheimer mente at Putin ville betrakte kostnadene høyere enn nytten ved en invasjon og at dette reduserte sjansene for at invasjon av Ukraina ville skje.

Når invasjonen da likevel inntreffer og Mearsheimers spådom ikke slår til, betyr dette ifølge Oksholen at neorealisme som forklaringsmodell har liten verdi. Dette blir en altfor enkel konklusjon. Det er det flere grunner til.

For det første er ikke rasjonalitet en objektiv universell parameter. Ulike, rasjonelle, statsledere vil ha ulike oppfatninger av hva som er hensiktsmessige kostnader og nytte forbundet med et spesifikt veivalg. Siden rasjonalitet og neorealismen som forklaringsmodell er heftet med statistisk usikkerhet, kan ikke modellen skrotes når det minst sannsynlige utfallet inntreffer. Her er det verdt å påpeke at Mearsheimer selv understreker at modellen ikke kan forklare enhver hendelse mellom stormakter. Han har selv sagt at modellen er en grov forenkling av virkeligheten, men hevder at den kan forklare inntil 75 prosent av veivalg som foretas i rivaliseringen mellom stormakter (for de som er interessert i en kort forklaring av neorealismen, så kan denne videosnutten anbefales).

For det andre brukes modellen hovedsakelig til å forstå det underliggende geopolitiske maktspillet mellom stormakter. Primærfokuset i teorien er hvordan stormaktene opplever sin egen sikkerhetssituasjon i rivaliseringen med andre stormakter og hvor det grunnleggende målet for staten er å overleve som en suveren stat. For å oppnå dette er makt det sentrale virkemiddelet, og militærmakt er det mest kraftfulle. Neorealismen påpeker det er vesentlig at en stat skaffer seg mest mulig makt for å ha best mulig forutsetning for å overleve i det anarkistiske systemet av stater. Risiko for konflikt øker når stormakters egen sikkerhet blir tilstrekkelig utfordret.

Mearsheimer har siden 2014 advart mot en mulig konflikt mellom Ukraina og Russland på grunn av Natos ekspansjon østover. Hovedargumentet er at Nato-medlemskap for Ukraina ville oppfattes av Russland som en eksistensiell trussel. I denne sammenheng påpeker han at stormakters interessesfærer faktisk eksisterer og advarer mot å utfordre disse interessesfærene. Når Nato de siste månedene før invasjonen fortsatt syntes å ignorere Russlands sikkerhetsbekymringer og aktivt støttet Ukraina både politisk og militært, var en invasjon av Ukraina et ikke usannsynlig utfall. Dette synspunktet forsterkes når vi vet at Ukraina og russiskstøttede separatister har vært i krig med hverandre i Donbass-regionen siden 2014. Slik sett representerer neorealismen et perspektiv som gir en sannsynlig forklaring av de underliggende årsakene til Russlands invasjon av Ukraina.

Sist, men ikke minst er det verdt å nevne den drastiske endringen vi nå ser i flere staters prioritering av sikkerhet på bekostning av økonomisk vekst. Russlands invasjon av Ukraina har fått mange vestlige stater til å sette søkelyset på sin egen sikkerhetssituasjon. Flere Nato-land varsler nå at de vil øke sine forsvarsbudsjetter. Tyskland har gått bort fra sine selvpålagte restriksjoner knyttet til opprustning. Land som Sverige og Finland vurderer nå aktivt Nato-medlemskap. Økt søkelys på egen sikkerhet som en del av EU-samarbeidet i tillegg til Nato-medlemskap kommer på agendaen. Generelt ser vi at fokuset til vestlige land er i ferd med å dreie seg bort fra rene økonomiske samarbeidsrelasjoner til sikkerhetsmessige forhold i langt større grad. Dette endring i fokus henter betydelig mer inspirasjon fra et (neo)realistisk perspektiv på internasjonale relasjoner enn alternative perspektiver som liberalisme og konstruktivisme bidrar med.

Oksholen skyter derfor langt over mål når han han hevder at neorealismen er ubrukelig. Neorealismen er ikke skutt i filler, snarere tvert imot.