Ytring

Referansegruppen – pliktløp eller kvalitetsutvikling?

Metoden er nok både elsket og hatet, men den sikrer at studentene inviteres til å gi løpende tilbakemeldinger, skriver prorektor Marit Reitan i denne ytringen.

Prorektor Marit Reitan mener at gjensidig ansvar og nytteverdi må ligge til grunn for referansegruppeordningen.
Prorektor Marit Reitan mener at gjensidig ansvar og nytteverdi må ligge til grunn for referansegruppeordningen.
Publisert

En stor takk til Margrethe C. Stang som inviterer til debatt om referansegruppeordningen! Som prorektor er det gledelig å høre at KASPER oppleves som et framskritt. KASPER skal videreutvikles, for eksempel med funksjonalitet for spørreundersøkelser, og her bidrar instituttene og fakultetene godt.

Referansegruppeordningen er en veletablert NTNU-metode for å involvere studentene i kvalitetsutviklingen av emner. Metoden er nok både elsket og hatet, eller mer nøkternt - likt og mislikt, men den sikrer at studentene inviteres til å gi løpende tilbakemeldinger og forslag til endringer underveis i emnet, eller for neste gjennomføring. Studentens læring er i sentrum for kvalitetsarbeidet og studentene skal inviteres inn som aktive deltakere i kvalitetsutviklingen. Deres refleksjoner om egen læring gir verdifullt kunnskapsgrunnlag for forbedring. Referansegrupperapportens funksjon er at innspillene lagres for vurdering og oppfølging.

Og oppfølgingen er jo det viktige her; små eller store forbedringstiltak på kort eller lengre sikt for å gi studentene bedre læringsmuligheter. Dersom studentene ikke opplever at innspillene blir hørt og vurdert, vil det svekke motivasjonen for å bruke tid på dialog. Emneansvarlige på sin side kan miste motivasjon ved at studenter ikke melder seg for å bidra. Gjensidig ansvar og nytteverdi er derfor viktig at legges til grunn.

En kartlegging av fakultetenes erfaringer med kvalitetsarbeidet gjennom en møteserie i 2019 avdekket at mange opplever stor nytte av referansegruppemøtene i utviklingen av emnene. Andre igjen beskrev det som et pliktløp som bidrar lite til utvikling. Det store mangfoldet i NTNUs studietilbud og fagområder, og ikke minst i variasjonen i størrelsen på emner og studieprogram tilsier at vi trenger større frihet til å velge metodikk for å inkludere studentenes tilbakemeldinger.

Dersom emneansvarlige vurderer at alternative metoder passer bedre for å få studentenes innspill og tilbakemeldinger, er det mulig å bruke dem. Det viktige er at studentenes innspill inngår i emneevalueringen og dokumenteres i KASPER for åpenhet og historikk. Her kan vi bruke mangfoldet og den utdanningsfaglige kompetansen i bredden av NTNU til å utforske gode metoder for å involvere studentene i kvalitetsarbeidet.

Et område vi også må bli sterkere på ved NTNU er å knytte kvalitetsutviklingen i emner tettere til målene for utvikling av studieprogrammene, altså helheten emnene inngår i. Mange emner inngår i mange studieprogrammer og dette stiller ekstra store krav til dialog og samarbeid. Nettopp derfor trenger vi støttesystem og innarbeidede utdanningsdialoger på alle nivåer.

Kvalitetssystemet for utdanning skal støtte en kollektiv kultur for kontinuerlig utvikling og systemet selv må naturligvis også videreutvikles for å fungere for formålet. Systemet er under gjennomgang for justeringer på kortere sikt, og med plan om en noe mer gjennomgående omarbeiding i et litt lengre perspektiv. Dette arbeidet angår oss alle og det lykkes vi best med ved å holde dialogen levende om hva god utdanningskvalitet er og hvordan vi skaper felles kultur for det – som universitet og i det enkelte fagmiljøet.

Det gjøres mye og godt kvalitetsarbeid ved NTNU – fra underviserne, emneansvarlige, programlederne, praksisfelt, studentene, utdanningslederne, administrasjon, studentdemokratiet og arbeidslivsrepresentanter. Og vi kan bli bedre. I år får vi besøk av NOKUT som skal gjennomføre nytt tilsyn med vårt systematiske kvalitetsarbeid. Deres konklusjoner på denne tid neste år tar vi med oss i arbeidet