Ytring

- Er det ikke rimelig å la studentene velge hva slags type oppgave de ønsker å skrive, og tilpasse kravene?

Da blir ikke å fylle 80 sider med tekst (og fristelsen til å låne andres ideer) den viktigste oppgaven, skriver Mila Vulchanova.

- Det å jobbe med egne data og å skaffe belegg til åpne spørsmål og hypoteser gir studenten en sterk tilfredsstillende følelse og stolthet.
- Det å jobbe med egne data og å skaffe belegg til åpne spørsmål og hypoteser gir studenten en sterk tilfredsstillende følelse og stolthet.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Det har stormet den siste uken omkring plagiat-temaet og flere synspunkter har vært formidlet, både fra kolleger, journalister, studenter og øvrige samfunn. Jeg vil verken forsvare forskningsjuks eller diskutere de akademiske etiske prinsippene som ligger til grunn for at man ikke kan eller skal bruke kilder uten skikkelig referanse. Jeg vil helst rette blikket mot et system som skaper forholdene for det.

Alle studenter som avslutter mastergraden skal skrive masteroppgave. De som følger lærerutdanningsløp innenfor språkfag skriver en kortere versjon (ca. 40 sider/15000 ord), mens de som tar den vanlige mastergraden i engelsk, for eksempel, skriver en ganske omfattende oppgave på ca. 80 sider (30000 ord). For å kunne skrive en bra oppgave skal man velge et spennende tema som er enten relevant for framtidig yrke eller belyse noen viktige problemstillinger på et felt, enten det er litteratur, språk eller historie/kultur. 

Valg av tema og problemstillinger er viktig, men viktigst av alt er metoden: hva slags belegg skal studenten bruke til å forsvare sine ideer og hypoteser? Man kan legge frem ideer/så kalte «state-of-the-art», og så bruke retorikk og argumentasjon til drøftingen. Hvor originat kan man være her og skifte mellom egne ideer og det man har lest hos andre? Her er jeg enig med kollega Oddrun Marie Hovde Bråten som stiller spørsmålet om «i hvilken grad man kan se masteroppgaver som forskning? Det vil si et originalt bidrag ut ifra god kjennskap til det aktuelle forskningsfeltet. Med noen unntak er det mer rimelig å betrakte masterne som svenneprøver heller enn reelle forskningsbidrag. Det er oppgaver.» (Ministre og juks med forskning (universitetsavisa.no)

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Dessuten er kravet om å fylle hele 80 sider med meningsfull tekst ganske utfordrende. Det finnes selvfølgelig alternativer. Flere av mine masterstudenter har vært oppfordret til å innsamle og analysere data som belyser problemstillingene de har formulert. Som oftest er disse ganske kreative og originale prosjekter: fra å sjekke om teksting under videoer støtter andrespråkstilegnelse til å forske på om sosiale roboter kan hjelpe barn med autisme å lære nye ord. Det å jobbe med egne data og å skaffe belegg til åpne spørsmål og hypoteser gir studenten en sterk tilfredsstillende følelse og stolthet. Det viktigste er faktisk eierskap over eget prosjekt. Det siste alternativet er veldig krevende og ikke alle går den veien, men gevinsten er stor. Flere av disse masterstudiene har faktisk funnet veien til publisering i gode faglige tidsskrifter. Dessuten bidrar dette til å skaffe seg «soft skills» utover faget. 

Men så tilbake til kravet om å fylle 80 sider med tekst. Det er verken ønskelig eller mulig om man har klare og begrensede problemstillinger, med innsamlet, analysert og drøftet data. Det har hendt at studenter har fått dårligere karakterer på oppgaver som ikke tilfredsstiller side/ordtall-kravet, med et ellers fullkomment prosjekt. Er det ikke rimelig da å la studenten velge hva slags type oppgave de ønsker å skrive og tilpasse kravene til det? Da blir ikke å fylle 80 sider med tekst (og fristelsen til å låne andres ideer) den viktigste oppgaven. På tide å revurdere egne forskrifter.