Ytring

Når sirkuset kommer til byen

Det er gøy for en liten lokalavis ute i provinsen å få oppmerksomhet. Samtidig er det litt fint når det er ferdig også.

Tor Grande gjør seg klar til å snakke til frammøtt presse i egenskap av konstituert rektor. Det var dagen da NTNUs styrerom var fylt av journalister, ikke styrerepresentanter.
Tor Grande gjør seg klar til å snakke til frammøtt presse i egenskap av konstituert rektor. Det var dagen da NTNUs styrerom var fylt av journalister, ikke styrerepresentanter.
Publisert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

I fjor skrev jeg at vi kanskje skulle døpt om Universitetsavisa til Campussamlingsavisa. I år skulle det kanskje vært Akademisk ytringsfrihetsavisa. 

Joda, vi skrev om mye annet også. Antakeligvis var det ting vi skrev mer om. Men hvem er egentlig i stand til å huske noe mer enn det siste man har gjort? Mennesker har kort hukommelse. Journalister enda kortere. Og offentligheten har den korteste hukommelsen av dem alle.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Derfor glemmer jeg sikkert også mange store saker når jeg sier at, kanskje med unntak av når Inga Strümke vant nok en pris, så var det ikke så ofte NTNU var midtpunktet for norsk offentlighet det siste året.

I innspurten fikk likevel universitetet den tvilsomme æren av å være i sentrum for i hvert fall en viss del av offentligheten. Det er den typen oppmerksomhet som man sjelden får når det har skjedd noe bra. Nobelpris må det nok være i så fall. 

Når alle sammen plutselig kommer og skal dekke vår lille flik av offentligheten, så kan jo jeg også skjønne hvorfor noen blir så irriterte på oss journalister i blant. Vi skriver om ting vi kanskje bare har en vag kompetanse i. Vi overforenkler grovt. Godt er nå det, vil jeg som regel si, det viktigste er å gjøre seg forstått for sitt publikum. Det er mye rart stammespråk og særegne sedvaner å holde styr på ved et universitet. Men likeså, så er det jo irriterende.

På den andre siden, så er det vel kanskje ikke det største problemet. Til syvende og sist så er det jo uansett gøy for oss i små lokalaviser ute i provinsene å bli sitert i de store avisene inne i hovedstaden. 

Mindre gøy er det selvsagt for dem som blir utsatt for mediestormen. Til en viss grad opplever jeg at norske medier er ganske gode til å ta et rimelig hensyn. I alle fall sammenlignet med en del medier i andre land. Det er likevel ikke tvil om at kjøret kan bli hardt. Spesielt når alle skal finne sin egen vinkling, gjør det at alle momenter blåses opp. Ja, det kan være fint at ulike aspekter løftes fram, men det kan også føles som en veldig saktegående kvern.

Evinnelige ledere fra diverse redaktører som sparker inn vidåpne dører uten å tilby noen særlig videre analyse, kan man også si har tvilsom verdi. 

At pressen skal ha et noe inkvisitorisk forhold til folk som sitter med en del makt er jo klart. Samtidig kunne vi også vært mer empatiske uten at det går utover akkurat det budet. Men det er ofte noe som nedprioriteres når det skal gå raskt og nyhetskampen skal vinnes. Ikke minst er det nok ser jo omrisset av folkene det gjelder litt mer utydelig ut på avstand.

Enda verre blir det jo når internettet og kommentarfeltene blir involvert. Man skal nok ikke snakke stygt om sine lesere, men jeg tror nok mange av de verste har gått videre til andre kommentarfelt i andre aviser. Godt kan nå det være også. Høye lesertall er fint. Men tullinger som skal få alt til å handle om sin respektivt kjepphest kan vi klare oss uten. Igjen, leser du dette, er det selvsagt ikke deg jeg tenker på her, kjære leser. UAs faste kommentarfelt-inventar er i all hovedsak veloppdragne, saklige folk. Om enn litt pedantiske, noen av dem.

Ja ja, så er det nå en gang sånn med det omreisende mediesirkuset at det reiser raskt videre. Så snart den sentrale maktpersonen har tatt sin metaforiske hatt og gått pakker sirkuset sammen sine elefanter og trapesartister og reiser videre til neste stopp.

Da er det jo også litt fint å være den som sitter igjen. Som slipper å bli med videre. Bedre å være byteater enn omreisende sirkus i blant.