Ytring

Regjeringen må vise handlekraft og gi oss trygg og forutsigbar finansiering

Etter årevis med ostehøvelkutt og andre kutt fra forrige regjering fantes et håp om at feil ville bli rettet opp: - Så har dessverre ikke skjedd, skriver NTLs Sturla Søpstad og Ronny Kjelsberg.

- Det er mulig å si nei, også for ansatte i særskilt uavhengig stilling, hevder Sturla Søpstad (fra venstre) og Ronny Kjelsberg.
Publisert

For to år siden hadde en av oss sammen med NTLs nestleder et møte med Arbeiderpartiets utdanningsfraksjon på Stortinget. Konklusjonen fra møtet var at vi var "enige i at det trengs en forutsigbar og offensiv satsing på utdanning og forskning i årene framover".

Det var, noe mange kanskje har glemt, en betydelig frustrasjon i sektoren med politikken til Solberg-regjeringen. Mange år med stadige ostehøvelkutt hadde sakte erodert den økonomiske basisen i sektoren og gjort mange fagmiljø stadig mer sårbare for svingninger både i tilgang til eksterne midler, men også for svingninger i noen av de ulike tellekantene i belønningsdelen av den offentlige finansieringen.

På toppen av det hele, som en farvelgave fra avtroppende regjering, fikk sektoren i 2021 et pensjonskutt på over 600 millioner som slo ned som et sjokk i budsjettene til mange miljø.

Ingenting av dette er initiert av den sittende regjeringen, men det var mange som hadde svært legitime forventninger til at en ny regjering med Arbeiderpartiet i spissen skulle snu denne kursen, og rette opp de feilene som var blitt gjort.

Så har dessverre ikke skjedd. I det første statsbudsjettet til regjeringen ble ostehøvelkuttene videreført. Argumentet var at det var for liten tid etter valget til å gjøre om på dette grepet. Man kunne med rette håpet at en regjering som hadde et historisk stort flertall for skifte bak seg på Stortinget også på målingene lenge før valget, kunne ha forberedt den første tiden sin ved makten noe bedre, slik at man kunne demonstrert handlekraft og signalisert nettopp en kursendring på sentrale områder, herunder å utvikle, ikke avvikle, både høyere utdanning og andre deler av offentlig sektor.

Dessverre har vi fått en statsråd som riktignok viser handlekraft, men områdene handlekraften er synlig på, er å signalisere ytterligere kutt: kutt i byggeprosjekter og kutt i Forskningsrådet.

Særlig det siste momentet, på toppen av allerede akkumulerte kutt, setter viktige deler av sektoren i fare. Forrige gang Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt i regjering, kom de med en forskningsmelding (2013) som pekte på behovet for langtidsplanlegging i sektoren, og skisserte behovet for et tiårsperspektiv. Det er vanskelig å se denne erkjennelsen i regjeringens håndtering av økonomien i sektoren. Selv om også deler av problematikken rundt Forskningsrådet er en arv fra forrige regjering, trenger vi nå en regjering som rydder opp gjennom å styrke langsiktigheten, ikke gjennom å legge enda flere stein til byrden.

Den store og grunnleggende spørsmålet for forskning og høyere utdanning er ikke at vi trenger finansiering til "jålete og dekadente" prosjekter

Verden står overfor store utfordringer, men mindre forskning og utdanning er ikke løsningen på noen av dem. Ansatte i universitetssektoren er ofte drevet av en betydelig grad av idealisme, men også den har grenser. Man jobber gjerne til betydelig lavere lønninger enn kolleger i privat sektor. Med et nylig lønnsoppgjør med en ramme på 3,8 %, mens konsumprisindeksen siste år har økt med 5,4 %, ser ikke den utfordringen ut til å minke. Med en rigid arealnorm som ikke er tilpasset sektorens arbeidsoppgaver, ser det heller ut til at man vil kunne tilby ansatte eget kontor i framtiden. Med en sviktende basisfinansiering og økt avhengighet av eksterne midler har friheten til selv å velge tema for sin forskning også blitt svekket over tid. Om vi nå ikke en gang skal kunne tilby en langsiktig og sikker stilling, begynner det å bli få grunner igjen for attraktive og høykompetente kandidater til å ønske seg en stilling på universitetet.

Den store og grunnleggende spørsmålet for forskning og høyere utdanning er ikke at vi trenger finansiering til "jålete og dekadente" prosjekter. Det er at vi trenger en langsiktig, trygg og forutsigbar finansiering slik at ansatte i sektoren kan bruke kreftene sine på å gjøre jobben sin, ikke på å frykte for den.

Det bør være jobb nummer en for regjeringens politikk for forskning og høyere utdanning i tiden som kommer. Eller som Arbeiderpartiets utdanningsfraksjon sa det i 2020: Det trengs en forutsigbar og offensiv satsing på utdanning og forskning i årene framover.