På tokt med Gunnerus

Flokken med grindhval består av så mange som 100 dyr, i grupper på 10 til 20 familier. To, tre dyr, kanskje mor med barn, svømmer tett sammen. Biologistudentene henger over rekken med kompaktkameraene sine.

Grindhvalene er tilbake

Dette er en uvanlig stor flokk, på jakt etter tidlig makrell, sild og stimer av sei. Tannhvalene på opptil tre tonn dukker opp både babord og styrbord. Om det er fisken eller nysgjerrigheten som trekker dem opp mot skipssiden, er ikke godt å si.

En av lederne for dette feltkurset på Research Vessel Gunnerus, professor Geir Johnsen, så grindhvalene tilbake i Trondheimsfjorden første gang for omkring fire år siden. Et svært gledelig syn, synes marinbiologen, og pokker så heldig akkurat i dag.

100 prosent belegg

Det er vel seks år siden NTNU besluttet å investere 42 millioner kroner for å erstatte skøyten Harry Borthen med 107 tonn tunge Gunnerus i 2006. Forskningsfartøyet har i dag et driftsbudsjett på vel 5,5 millioner. Med sine 31 meter er Gunnerus langt mindre forskningsfartøy enn for eksempel G.O. Sars i Bergen, men det er topp utstyrt. Og populært.

En evaluering av erfaringene så langt viser at fartøyet har et toktbelegg på 100 prosent.

– Vi fullbooket allerede i oktober for hele 2013, sier Svenn Ove Linde. Han er driftsleder og en av universitetets fire eneste sjøfolk.

NTNUs eneste sjømenn

NAV-kravet til å klassifiseres som sjømann, er minst 120 dager av året på kjøl. Besetningen på fire ombord på Gunnerus er universitetets eneste offisielle sjømenn.

En driftsleder, en kaptein, en maskinist og en matros/kokk har sin arbeidsplass og kontor om bord. Det er kun ett crew på Gunnerus. Det er oppdrag til mer, men to skift vil være i overkant, og fordrer et helt annet driftsbudsjett og med krav til administrasjon på land. Denne firemannsbesetningen ordner alt av administrasjon og drift uten hjelp av et rederikontor.

De jobber 12-timers skrift, og i økende grad, 24-timers tokt. Ett crew innebærer at R/V Gunnerus kan være ute i maks 180 toktdøgn.

Kundene er 80 prosent egne forskere og studenter. Resten er eksterne bedrifter. Linde får jevnlige henvendelser fra skoler og andre som ønsker en innføring i marint feltarbeid, men det er minimalt med ledig kapasitet. Gunnerus er etter hvert også blitt populær i media, med blant andre NRKs Schrødingers katt som tilbakevendende gjest.

Biologi 1002

Faglærerne har vært på utallige av disse feltkursene for bachelorstudenter i biologi tidligere. De har etter hvert blitt lommekjent i dette farvannet, ved Røysa utenfor fyret ved Agdenes.

- Gunnerus er hjemmet vårt, også, sier professor Geir Johnsen. Han er ansvarlig for kurset, sammen med Torkild Bakken, ved Seksjon for naturhistorie ved Vitenskapsmuseet.

Marebakken med Møllebukten virker lovende, selv om de ikke har vært her før. Gunnerus fører ned en enkelt trekantskrape med et nett under, som deretter trekkes opp langs den bratte undersjøiske fjellveggen. Slik får man enkelt med seg prøver fra ulike dybder.

12 studenter er med denne dagen. Langt fra alle får være med på de forholdsvis kostbare ekstraaktivitetene utover ordinær undervisning. Beste karakter, engasjement og interesse for marinbiologi teller. Dette feltkurset varer fem dager. Studentene overnatter på Sletvik feltstasjon, hvor de også arbeider med prøvene av hva trekantskrapen måtte dra opp av dypet.

Denne gangen er det mest slam, gamle sjøplanterester, tomme skjell og andre bunndyr.

Offentlig-privat samarbeid

Engangsinvesteringen i ny båt var et løft for universitetet. Den største økonomiske utfordringen med et forskningsfartøy, er imidlertid de kontinuerlige investeringene som må gjøres på utstyrssiden for å holde fartøyet up to date. Teknologien har kort holdbarhetsdato, er kostbart, og komplisert å drifte. I motsetning til andre offentlige forskningsfartøy i Norge, valgte NTNU å inngå i nært samarbeid med private for å håndtere investerings- og driftskostnadene.

– Ikke helt ukontroversielt, forteller Svenn Ove Linde. Andre forskningsinstitusjoner med egne fartøy mente dette vil binde opp mye av handlingsrommet for egen forskning og undervisning.

Ca. 20 prosent av toktkapasitetene blir bundet opp årlig. Bedrifter og andre eksterne betaler full kostpris, om lag 56 000 kroner dagen, for et 12-timers tokt. På den annen side, betaler undervisningslederne Geir Johnsen og Torkild Bakken fra Vitenskapsmuseet en symbolsk sum for undervisingstoktet. Rene NTNU-drevne forskningstokt betaler marginalt mer.

Bedriftene har penger til den siste teknologien, NTNU har fartøyet for å teste. Private virksomheter bruker Gunnerus i utvikling av egne produkter. Utstyr og instrumentering de bringer med seg, blir stående på fartøyet, til nytte for NTNU-forskere og -studenter.

Noe av utstyret framskaffet på denne måten, brukes i dag, i følge Linde.

- Dette ville ikke latt seg gjøre uten samarbeidet med eksterne.

Prøvekanin for ny teknologi

Kongsberg Maritime er den største eksterne samarbeidspartneren. Den aller viktigste de neste par årene, blir definitivt skipsmotorprodusenten Rolls Royce.

Den internasjonale industrigiganten spanderer et helt nytt fremdriftssystem på Gunnerus.

NTNU er i forhandlinger med et aktuelt verft for de omfattende ombyggingene, og fartøyet vil være ut av drift i minst åtte til ti uker.

Rolls Royce, som også finansierer et eget professorat ved Institutt for marin teknikk, har utviklet en prototype fremdriftssystem som for en stor del gjør maskinrommet overflødig. Ut går hele drivlinjen, med gir, akslinger og propell. Prototypen er en integrert motor/gir/propell som monteres utenfor skroget.

R/V Gunnerus blir verdens første fartøy med dette fremdriftssystemet. Avtalen er verdt nesten halvparten av prisen for hele båten da den ble bestilt i 2006. NTNU betaler ingenting.

Samtidig tar NTNU en risiko. Faren for komplikasjoner under bygging, driftsfeil og barnesykdommer i drift er ikke ubetydelig, mener Linde.

Forhåpentligvis er Gunnerus tilbake i full drift ved årsskiftet 2014/2015.

Sjelden sjøstjerne

Hele trommelen med vaier er ute. 1000 meter henger ut bak Gunnerus, i enden henger en Agassis-trål, en velkjent konstruksjon designet for å sveipe like over sedimentene på havbunnen. Opp fra den dypeste renna i denne delen av fjorden, fra omlag 400 meter, får studentene seg en overraskelse. Denne finnes ikke i lærebøkene. Heller ikke forskerne Johnsen og Bakken klarer å gjenkjenne sjøstjernen. Den er 20 cm i diameter, alt for stor til å kunne være helt ukjent.

Selv om forskerne hadde et ørlite håp om at det kunne dreie seg om en ny art, viser det seg en ukes tid senere, etter leting i Vitenskapsmuseets egne samlinger, at det er snakk om en Diplopteraster multipes. Den er ikke funnet i Trondheimsfjorden siden 1973, ifølge Torkild Bakken.