Dagens politikk øker behovet for å ansette forskere midlertidig

Det har lenge vært oppmerksomhet mot midlertidige stillinger i universitetssektoren, og Adressa har nylig meldt om økning i midlertidige vitenskapelige stillinger ved NTNU. Ledelsen ved NTNU har på sin side svart at selvsagt skal midlertidige stillinger ned. Men er en nedgang realistisk med dagens universitetspolitikk?

Dagens politikk øker behovet for å ansette forskere

For å svare på dette må vi se på hva årsakene til midlertidighet i denne sektoren er. Ved siden av utdanningsstillinger (PhD, post.doc o.l.) som i sin natur er midlertidige, er det behov for ekstra arbeidskraft når studenttallene øker mer enn forventet, men aller viktigst er behovet for forskerarbeidskraft til å utføre prosjekter som de fast ansatte får midler til. Dagens universitetspolitikk som belønner institusjonene økonomisk for eksterne prosjekter, vil øke behovet for å ansette forskere til å utføre disse.

Når det gjelder prosjektfinansiert forskning har NTNU (ved gamle NTH) lang erfaring med ulike modeller: tilknyttede forskere i B-stillinger og, etter hvert, forskningen organisert i egen forskningsstiftelse SINTEF. Selv om denne modellen førte til en viss konkurranse mellom NTH og SINTEF, viste det seg å være en levedyktig konstruksjon for forskningsvirksomheten i Trondheim.

Møtte myndighetenes krav om trygge arbeidsvilkår

 Modellen ga forskerne fast ansettelse, karrieremuligheter og pensjon. Den fusjonerte parten i NTNU på Dragvoll har også organisert sin oppdragsforskning i egne organisasjoner, NTNU Samfunnsforskning og Norsk Senter for bygdeforskning, som tilbyr de ansatte forskerne fast ansettelse og utviklingsmuligheter. NTNU med sin lange erfaring med oppdragsforskning, har utviklet denne organisasjonsformen for å møte kravet fra myndighetene om fast ansettelse og for å beholde dyktige forskere og gi dem trygge arbeidsvilkår.

Denne organiseringen av forskningen i og rundt NTNU utfordres imidlertid av dagens universitetspolitikk. Etter fristillingen av høyere utdanning og innføring av resultatbasert finansiering av høyere utdanning, er det stadig sterkere press på institusjonene om å være strategiske og posisjonere seg i forhold til såkalt internasjonalt fremragende forskning.

Økt belønning for å delta i internasjonal konkurranse

Departementet vil fremme dette gjennom å utsette forskerne for internasjonal konkurranse og har derfor overført det meste av forskningsmidlene til EUs programmer slik at norske forskere må søke EUs programmer for å få tilgang til den norske stats forskningsmidler. Antakelsen er at den internasjonale vurderingen i EUs programkomiteer, sørger for bedre kvalitet enn det norske forskningsrådets vurderinger (noe som sterkt betviles av de som har søkt). For å fremme søknader om eksterne midler blir de som får tilslag belønnet med ekstra midler, og ifølge den nylig foreslåtte finansieringsmodellen, vil alle eksterne inntekter belønnes med ekstra midler fra staten. Også universitetene belønner søkere, og NTNU gir ekstra midler til de som søker og får meget god vurdering, men likevel ikke når opp i konkurransen om midler.

Prosjektene skal gjennomføres - tiden blir knappere

Hvis universitets ansatte er flinke til å skaffe prosjekter fra EU, Norges Forskningsråd eller andre finansieringskilder, får NTNU altså ekstra midler som kan brukes til strategiske satsinger. Imidlertid skal prosjektene også gjennomføres. Noe kan gjøres i de ansattes forskningstid, men denne tiden blir stadig knappere med økende krav til dokumentasjon og kvalitetssikring og studentintensiv undervisning (som den rådende finansieringsmodellen i NTNU ikke gir rom for i disiplinfagene).

Løsningen er å skaffe stipendiater som kan utføre forskningen under veiledning, men når det gjelder større prosjekter, må det ansettes forskere. Siden deres arbeid er prosjektbasert, blir det nødvendigvis i midlertidige stillinger. Mange av forskerne er velkvalifiserte personer med PhD (og post.doc) som ikke har fått fast stilling (det er trangt om plassen og akademikerne blir ofte så lenge de kan).

Uunngåelig at antallet midlertidige øker

Hvis universitetene i økende grad skal søke om finansiering av sin forskning eksternt, søke om store prosjekter og danne store forskningsgrupper slik f.eks. NTNUs strategi er, er det nesten uunngåelig at antallet midlertidige ansatte øker. Alternativet er å følge den ‘gamle’ praksisen og organisere forskningen i randsoneinstitutter som SINTEF, Senter for bygdeforskning og NTNU Samfunnsforskning. Det blir ikke NTNU rikere av, men forskerne får trygge og langsiktige arbeidsplasser og kan planlegge sine liv.