Humanistene må være med og forme det framtidige Norge

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hadde nylig en kronikk i Aftenposten om humanioras rolle og betydning i arbeidet med å løse de store samfunnsutfordringene.

Vi slutter oss til budskapet i kronikken, men ser behov for å utdype en side av spørsmålet om humanioras samfunnsrelevans som Isaksen ikke berører i særlig grad: Humanioras rolle som pådriver for tverrfaglig forskning og utdanning, og samtidig se det i sammenheng med det mange utenfor humaniora lurer på: Hva kan humanistisk utdanning og forskning brukes til?

I likhet med kunnskapsministeren er vårt utgangspunkt at humaniora har en svært viktig rolle å spille i utformingen av det framtidige Norge. Uten humanistisk forskning og utdanning forvitrer vår kritiske selvforståelse og forståelsen av verden rundt oss, og vi ender opp med å gi vår stemme til historieløse og sneversynte populister som setter hele vår kulturelle og demokratiske arv på spill. I en verden preget av konflikter, krig og usikkerhet om framtida, er kunnskap om språk, kultur, religion og historie et fundament, ikke bare for å forstå, men også for å løse de utfordringene verden står overfor.

Samtidig er det legitimt å stille spørsmål om humanistisk utdanning og forskning er tilstrekkelig relevant i forhold til dagens og framtidas arbeidsliv. En fersk rapport viser at humanister oftere enn andre kandidater ender opp med jobber de enten er overkvalifisert til, eller som ikke er tilstrekkelig relevant i forhold til utdanningen de har tatt. Dette har vært en vedvarende tendens helt tilbake fra slutten av 1990-tallet. (NIFU-rapport: «Humanister i arbeidslivet», publisert august 2016). Bildet er ikke entydig negativt da vi vet at det er stor forskjell på kandidater med kun bachelorgrad og de med fullført mastergrad i humanistiske fag, der sistnevnte gruppe kommer langt bedre ut på arbeidsmarkedet enn førstnevnte. Men vi bør ikke stikke under stol at mange humanister opplever mistilpasning i arbeidslivet.

Det er to måter å angripe dette på: Vi kan se på det som uttrykk for at arbeidslivet og samfunnet rundt oss ikke kjenner godt nok til hvilken kompetanse humaniorakandidatene besitter. Eller vi kan rette skytset innover: Humanister er mer opptatt av å hegne om egne faglige spesialinteresser enn å bidra til å løse samfunnsutfordringer og å gjøre utdanningen relevant for dagens arbeidsliv. Vi tror det er elementer av sannhet i begge disse påstandene.

Ved NTNU legger vi vekt på at humanistene, i likhet med andre forskergrupper, ikke isolerer seg innenfor sine egne faglige territorier, men spiller en aktiv rolle i både utformingen av og gjennomføringen av store flerfaglige forskningsprosjekter. Dette gjør vi ut fra erkjennelsen av at dagens samfunnsutfordringer ikke kan løses av teknologene, naturviterne eller medisinerne alene, her kreves bidrag også fra humaniora.

Ett eksempel på denne typen problemstilling belyses i EU-prosjektet INVADE der en skal utvikle fremtidas integrerte og smarte energisystem. Humanistene, sammen med samfunnsviterne som deltar i prosjektet, har som oppgave å forstå hvordan teknologien på best mulig måte kan utvikles i tråd med brukernes og samfunnets behov. Humanistene skal også bidra til at teknologiutviklingen skjer på en etisk forsvarlig og demokratisk måte. Et annet eksempel er utviklingen av «smart cities» og digitaliseringen av infrastruktur. Mye av dette kan gjøre livet for innbyggerne bedre, men for å hindre at teknologien virker ekskluderende for svake grupper eller forsterker uønskede sosiale og økonomiske ulikheter, trengs humanistenes og samfunnsviternes kritiske blikk på utviklingen.

Humanister med bakgrunn i språk, kommunikasjon, media og filosofi deltar også aktivt i den tematiske satsingen innen helse, velferd og teknologi ved NTNU. Bredden i prosjekter og problemstillinger der humanister deltar spenner fra « Medisinske bilder og visualisering» til « Trening i teamarbeid og teamkommunikasjon i akuttmedisin».

På utdanningsområdet legger vi også stor vekt på at alle studenter ved NTNU skal kunne samarbeide med andre faggrupper og se betydningen av hverandres kompetanse. «Eksperter i team» (EiT) er et obligatorisk emne i de fleste masterutdanninger ved NTNU, som gir kandidatene trening i tverrfaglige samarbeid for å kunne løse aktuelle problemstillinger. Humanistene har helt siden starten gitt gode bidrag til tema og problemstillinger i utviklingen av EiT-samarbeidet ved NTNU.

Disse eksemplene illustrerer hvor verdifullt det er å trekke inn humanistiske perspektiver i forskning og utdanning. Ett av svarene på spørsmålet om humanioras samfunnsrelevans ligger med andre ord i interaksjonen med andre vitenskapsdisipliner. Hvis vi legger til sentrale samfunnspolitiske områder som migrasjon, integrering, likestilling og mangfold, bør det være liten tvil om at humanistene har en svært viktig rolle å spille i utformingen av det framtidige Norge, ikke bare som hjelpedisiplin i tverrfaglige sammenhenger, men som en selvstendig kunnskapsleverandør. Det er nok å nevne betydningen av språkkompetanse og kunnskap om andre kulturer og religioner i arbeidet med å få til en god integrering av våre nye landsmenn og -kvinner.

Den nevnte NIFU-rapporten melder at fortsatt er det slik at majoriteten av humanister rekrutteres til undervisning og arbeid i offentlig sektor. Våre eksempler viser at humanistene kan brukes til mye mer enn det. Arbeidslivet i Norge må derfor i større grad åpne seg for humanistene og se betydningen og nytten av deres kompetanse. Samtidig må humanistene bli flinkere til å formidle sin kompetanse ut til samfunnet, og ikke minst; styrke samarbeidet med aktører innenfor kultur- og næringsliv. Her ligger et stort potensiale for humaniora i årene som kommer. Vi har forventninger til at stortingsmeldingen om humaniora vil følge opp disse perspektivene i drøftingen av humanioras samfunnsrelevans.