Om 30 år vil vi tenke tilbake på dem som gikk inn for å bygge i byens parker med samme følelse av vantro og uvirkelighet som jeg opplevde da det ble lagt fram planer om en stor veiføring gjennom Bakklandet/Møllenberg-området.
Arkitektprofessor Fredrik Lund tar et oppgjør med NTNUs campusplaner: «Det burde iķke være nødvendig å forklare Bovim og Kvidal m.fl. at man ikke bygger i en bys parker», skriver han i dette innlegget.KRISTOFFER FURBERG
Fredrik Lund har en visjon. Det er et nytt motto for NTNU; som kan avløse «kunnskap for en bedre verden». Han foreslår: NTNU: DET PARKSPISENDE UNIVERSITETET.KRISTOFFER FURBERG
«Jeg vil peke på muligheten for å skape store definerte, beskyttende uterom; noe alle universitetscampus skal ha (og spesielt i vårt klima). Vi må arbeide med intergrasjon mellom bygninger og natur i NTNUs nye bygninger. Her er et eksempel fra et eget prosjekt: KONSERTHUS TREDGÅRN i Gøteborg», skriver Fredrik Lund.
Jeg er så gammel at jeg som student i Trondheim, for en god del år siden, gikk på et folkemøte i Bakklandet bydelshus der en AP-politiker helt seriøst fremla planer om å legge en stor veiføring gjennom Bakklandet/Møllenberg-området. Jeg kommer aldri til å glemme dette møtet fordi politikeren hele tiden skulte ned i gulvet eller opp i taket mens han pratet; det var helt åpenbart for alle at han ikke maktet å se tilhørerne inn i øynene.
Idag fortoner det seg simpelthen helt ubegripelig at noen seriøst gikk inn for dette. Helt uvirkelig.
Men, mine Damer og Herrer; denne bisarre situasjonen har gjenoppstått, og det i disse dager; i campusutbyggingssaken har dette spøkelset fra fortiden i levende live kommet ut av skapet. Denne gangen like hårreisende: Bygge i Trondheims parker!
Og det er med undring og forbløffelse jeg har fulgt utviklingen av arbeidet med nytt campus for NTNU. Allerede da konkurransen ble utskrevet, med den merkelig korte tiden, og med en høyst uklar formulering om det viktige spørsmålet; hva med byens grøntstrukturer i forhold til en stor utbygging av universitetet? Og dessuten; stor? Er det en stor utbygging? Nei. Som Kerstin Höger viste i en artikkel i Adressa for et lite år siden. Den er ikke større enn at det hele kan bygges som et in - og onfill prosjekt oppe på selve Gløshaugen.
Allerede ved utskrivningen så det derfor ut til å stå klart: en ufullstendig og uprofesjonelt utført forstudie, med feil folk ved roret. En konkurranse utskrevet prematurt. Det får man alltid svi for!
Det er en kjent sak i fagmiljøet innenfor arkitektur og byutvikling at det finnes to virkemidler til rådighet, om man vil ha flest mulig forslag i en internasjonal arkitektkonkurranse. Og det er veldig sannsynlig, at man vil nettopp det.
Det ene er at tiden fra utlysning til innlevering er så lang som mulig. Det andre er innlysende; at konkurransen annonseres så bredt som mulig, i nasjonale og internasjonale fagtidsskrifter og aviser. Da må teksten også foreligge på engelsk.
I konkurransen om utvidelse av campus NTNU i Trondheim var ingen av disse virkemidlene tatt i bruk. SÅ FÅ SOM MULIG.
Tvert imot, tiden var veldig kort, over grensen til det forsvarlige. Aldri før har det, såvidt meg bekjent, forekommet at en internasjonal byplankonkurranse har så kort tid. Fra 14.november til 23. desember.
Ja, den ble forlenget, men det var etter henvendelser fra deltagerne, og altså ikke innbyders intensjon i utgangspunktet. Heller ikke var programmet oversatt til engelsk, og derfor veldig dårlig annonsert både nasjonalt, men fremfor alt internordisk eller internasjonalt.
Dette er det man gjør om man vil ha så få forslag som mulig!
Hmmm, da er det umulig å la være å spørre seg; hva kan det være for noen faktorer som gjør at man vil ha så få forslag som mulig? Her er det ganske lett å komme på noen svaralternativer, men flere av dem egner seg ganske dårlig på trykk.
Jeg foreslår at prosjektleder Kvidal trer frem, og forklarer oss dette.
Med den ubegripelige situasjonen vi har idag, med et NTNU som står klar til å bygge ut byens parker, er det kanskje nødvendig å titte litt i speilet, og førsøke å se litt på hvordan man havnet i denne situasjonen. NTNU argumenterer idag for at denne løsningen er god. Er den det? Nei, det er den ikke. Den er hverken god eller nødvendig; det er en helt uakseptabel løsning, basert på helt feil premisser:
Man trenger ikke hete Einstein til etternavn for å forstå følgende:
1) Det er veldig mulig å bygge hele dette programmet, og mye, mye mer; mellom elven og Gløshaugen; fra Samfundet til Lerkendal, uten å røre parkene i det hele tatt.
2) Hele den aktuelle NTNU-utvidelsen får plass på Gløshaugen-platået om man hadde villet det (jfr. Artikkel av K.Höger i Adresseavisen).
3) Det er utrolig, hvis man ser bort fra det dårlige forarbeidet som ble gjort, at vi har kommet til det punkt at det seriøst diskuteres å gå løs på byens parker, når det finnes utrolig store volumer i byvevet, som bare står og venter på et elegant helhetsprosjekt for en utvidet campus, i området mellom Gløshaugen og elven, mellom Samfundet og Lerkendal.
4) Det er uhørt å bygge i noen del av parkene i området, først og fremst av to grunner;
a) Parkene ble avsatt i byplanen av våre kloke forfedre; for å sikre sine etterkommere en menneskelig by. Hva skal vi si til våre barnebarn når de ser gamle bilder fra 2017 av de flotte parkene; alle trærne i byen som ikke lenger finnes, og spør: hvorfor bygde dere ut parkene?
b) For hva er det som kommer til å skje om 17 eller 32 år, om man bygger langs kantene av Høgskoleparken? Jo, da blir de fylt opp med hus fordi: "de er jo allerede bebygget". De er ikke lenger en ubebygget park med klare grenser, men området er en bebygget park; eller rettere et bebygget område med mye grønt rundt husene. Der det er mulig å bygge mer!
Det burde iķke være nødvendig å forklare Bovim og Kvidal m.fl. at man ikke bygger i en bys parker. Spesielt ikke i Trondheim, som i motsetning til endel andre byer, faktisk har størrelsesmessig begrensede parkområder innenfor det vi kaller den sentrale byen.
Høgskoleparken går ned til veiene rundt, den er gestaltet som en helhet, og i den ligger den bebygde flaten oppe på platået; Gløshaugen.
Parken mellom Samfundet og Klæbuveien, er parken som åpner opp, og skaper et møte, en sideordnet utlufting, en vakker, menneskelig, åpen sammenflettning mellom hovedinnfartsåren og parken rundt Gløshaugen.
Jeg har en visjon. Det er et nytt motto for NTNU; som kan avløse «kunnskap for en bedre verden». Jeg foreslår: NTNU: DET PARKSPISENDE UNIVERSITETET.
Hvor har Bovim vært, i timen?
Hvordan har Bovim, som vel står ytterst ansvarlig her, klart å sette sammen et team, som har ikke har sett punktene over?
Hvem er det som har gitt ham råd?
Dette er hans tid; hans eksamen, akkurat som studentene tar sine. Jeg gir ham karakteren F (ikke bestått!).
Og hvem har vært med som rådgivere for campusutviklingen, som har laget grunnlaget for konkurransen?
Hvorfor har prosjektleder Merete Kvidal fått igjennom at man ville ha så få forslag som mulig?
Tror noen vi er dumme?
Og så har vi endel free radical aktører der ute; som for eksempel Ole Wiig, som produserer "seriøse" innspill i debatten ved å foto-shoppe inn OMA's Casa Musica fra Porto, midt på stakkars Leuthenhaven, dog etter å ha tegnet inn noen vindussprosser. Også Leutenhaven er en park. Eller rettere sagt; har vært en park, og har potensial for å bli et vakkert grønt byrom igjen, etter at det ble voldtatt av Trondheim kommune på midten av 80 - tallet.
Ole Wiig vil gjerne bli oppfattet som en som kjemper for Trondheims beste. Man trenger jo ikke være arkitekt for å forstå hans agenda.
Og hvorfor har ikke en som burde ha en viss oversikt over arkitekturfaglige kapasiteter, og vært rådgiver for Bovim; Fredrik Shetelig, koblet inn folk som for eksempel Kerstin Höger, som sammen med Kees Christianse har forfattet den faglig sterke boken: CAMPUS AND THE CITY? Ja! Den gjelder akkurat dette; relasjonen, og den eventuelle symbiosen mellom de to.
Hør her folkens; dette er for dumt! Sier Bovim at toget har gått? Det er på tide å dra i nødbremsen, Hr. Bovim! Og det så gnistene fyker!
HVA MÅ GJØRES?
De unge arkitektene i KOHT-tegnestuen havnet som alle andre mitt uti denne udefinerte, uklart formulerte oppgaven, med utydelige og hårreisende feilaktige byplanmessige premisser. Som å bygge et hus på et løst fundament!
Men jeg spår at KOHT i løpet av få år kommer til å bli et tyngdepunkt i norsk arkitektur. Det nye Snøhetta.
Det er derfor ingen tilfeldighet at disse unge arkitektene vant konkurransen. Det vet jeg, om noen. 3 av de 4 gikk på mitt kurs på masternivå, mens de gjorde denne konkurransen. Kenneth Lønning, Jonas Kverneland og Anders O. Bjørneseth er de mest begavede studentene jeg har sett på arkitektlinjen på NTNU noen gang. Sistnevnte fikk 5 priser i norske og internasjonale arkitektkonkurranser før han hadde levert diplomoppgaven. Det er et fåtall arkitekter som oppnår dette i løpet av et helt yrkesliv.
Tenk hva de kan få til om oppgaven omprogrammeres; med et fornuftig, realistisk og byplanmessig avklart utgangspunkt!
Jeg foreslår derfor følgende:
Gi dem jobben videre! La dem vise veien videre!
Gi de unge arkitektene i KOHT en langtidskontrakt basert på en prosess med 4 faser:
1) Legg alternativ 0 til grunn for videre arbeid. Det sparer alle parkene, og inneholder et stort potensial for en velykket campusutbygging.
2) planutforming og logistikk
3) studier til gjennomføring av enkeltbygg
4) De skal senere også tegne bygningene ut i detalj. Alle! Det vil bli fantastiske, moderne bygg!
Dette er fullt juridisk mulig, og det er jo det som er den faktiske ideen med å arrangere arkitektkonkurranser.
NTNU vil senere fremstå som universitetet som hadde mot og klokskap til å satse fullt og helt på de unge; et avgjørende uttrykk for, og tegn på et sunt samfunn.
Sett professor Kerstin Höger, som den internajonale byplankapasitet hun er, inn øyeblikkelig som ansvarlig prosjektleder for NTNU.
La oss komme tilbake til våre sanser; SE BOVIM; DETTE ER VEIEN VIDERE!
