Det digitale skiftet og deltagelse

Bekymringene som reises blant annet i boka Universitetskamp (2019) og i UA den 9.1.2020 i « Gratulerer med ny jobb som rektor på NTNU», problematiserer finansierings- og styringsformers muligheter og begrensinger når det gjelder å opprettholde universitetets særtrekk; akademisk uavhengighet og en åpen inkluderende dialog. Under endring er det krevende å konkretisere konsekvenser, men kunnskap gir en god kontekst for å bruke erfaringer til å skissere mulige utilsiktede konsekvenser av det digitale skiftet ved NTNU. Jeg tror det digitale skiftet i for liten grad problematiseres.

Etter hvert som jeg lærte å operere på NTNUs digitale plattformer og fikk forståelse for hvordan digitalisering preger både arbeidsbetingelser, prosesser og rutiner, tvang det seg fram spørsmål om hvorvidt den standardisering og i prinsippet styring av aktivitet som digitale plattformer innebærer, reduserer mulighet for deltagelse og medvirkning. Altså svekker sentrale forutsetninger for et reelt demokrati. Jeg begynte å lure på om de digitale plattformene er funksjonelle nok til å erstatte analog samhandling og den energi og motivasjon fruktbare møter gir, samt hvorvidt prosesser rundt teknologien trenger videreutvikling for å maksimere en digitale gevinster.

Kan ikke påvirke teknologien

Innlæringen som kreves for å operere et digitalt program, kan sammenlignes med en form for programmering. Allerede der snakker vi om at muligheter for å delta lukkes. Jeg kan ikke påvirke teknologien slik at den tilpasser seg min arbeidssituasjon. Foran en dataskjerm med FS eller Inspera på skjermen, er det jeg som må tilpasse meg. Den digitale responsen jeg får er enten at oppgaven løste seg eller at den ikke løste seg. Jeg kan heller ikke gå inn i «en diskusjon» med FS eller Inspera, når jeg mener programmet er tungvint og ikke lystrer mine intensjoner og løsninger. Jeg må på et vis opptre robotaktig, og derfor gi de responser FS og Inspera har «programmert» meg til å gi på ulike trinn for å komme videre.

Eksterne aktører leverer de digitale plattformene vi bruker. Sammen med innspill fra nøkkelpersoner ved NTNU avgjør leverandørene funksjonalitet og dermed hvordan oppgaver skal utføres. Kan man dermed si at det digitale skiftet kommer i fare for å innskrenke deltagelse og universitetets autonomi? Slik at ikke kun NPM (New public management) utgjør en risiko mot universitetets grunnleggende aktiviteter, men at også utilsiktede endringer i kjølvannet av det digitale skiftet kan endre universitetet?

I fare for å bli en tilskuer

Ifølge Karl E. Weicks (2000) «Making Sense of The Organization» eksisterer ingen organisasjon som en uforanderlig «ting». En organisasjon er i stadig bevegelse og skapes av hva vi gjør og i samtalene vi har om det vi gjør. Den formes av pågående prosesser av løselige sammenhengende hendelser. Disse prosessene både opprettholder og oppløser sosialt samspill. Måten prosesser utføres på, er også med på å forme organisasjonen.

Forandrer vi hva vi gjør og hvordan vi gjør det, forandrer vi også organisasjonen. Jeg kan bidra til forbedringer av digitale verktøy via brukerundersøkelser, men dette skjer individuelt og digitalt. Ingen av kollegaene mine trenger å vite hva jeg mener om verktøyenes styrker og svakheter. Det er nok å utvikle bruksferdigheter på de ulike digitale plattformene for å utføre arbeidet. Behovet for sosialt samspill om et lokalt problem, kan synes å ha blitt mindre når man jobber på importerte digitale plattformer.

Som «operatør» står jeg dermed i fare for å bli en tilskuer jamfør Hans Skjervheims (1996) «Deltakar og tilskodar», når løsningene er definert på forhånd. Ifølge Skjervheim er man som deltaker med på å endre hendelsenes gang. Motsatt – i en rolle som tilskuer er man utenfor diskusjonen og temaet. Og fra en slik tilskuerposisjonen kan man oppfatte det som skjer som naturgitt og følgelig uforanderlig.

Færre diskusjoner om arbeidet?

I diskusjoner deles opplevelser som knytter en organisasjon sammen. Dette er aktivitet som skaper mening og fellesskap, men den forutsetter deltagelse. Kan det digitale skiftet utilsiktet føre til at man selv stiller seg utenfor deltagelse, dialog og diskusjon om arbeidet sitt og slik mister engasjementet for jobben sin? Min opplevelse var at det oppstod få anledninger til å delta i diskusjoner om arbeidsbetingelser. Arbeidstiden forløp foran skjermen. I pausene fra matingen av FS og Inspera, gikk som regel samtalene om ting som skjedde privat.

Det digitale skiftet krever følgelig at vi utvikler arbeidsprosesser som ivaretar og fremmer deltagelse og medbestemmelse, og gir rom for å dele både informasjon og tolkninger om det som skjer og skal gjøres. Var det motsatt, ville en ikke da indirekte motarbeide målsettinger om nytenkning og innovasjon, som er nødvendig for å møte framtiden?

Det er nå engang slik at teknologiske plattformer som Google ikke forteller oss hvilke spørsmål vi skal stille. Google gir oss informasjon etter hva vi spør etter. Dermed har det kanskje aldri vært viktigere å legge til rette for at universitetet forblir stedet for kritisk tenkning, diskusjon og dialog under det digitale skiftet.