Universitetsavisa ba åtte ansatte og studenter ved NTNU svare på følgende spørsmål: Hva kan NTNU lære av koronaperioden? Her er Adrian Heyerdahls bidrag, som blir det siste i serien.
«Hva gjør vi nå» er ett spørsmål de fleste har stilt seg selv mange ganger det siste året. Det var i hvert fall det jeg stilte meg selv, der jeg sto på campus den 12. mars i år og så på da alle studentene ble beordret vekk fra campus. Det var som forventet med smittebildet på den tiden, men samtidig kom beskjeden ganske spontant midt i skoledagen og en ble litt satt ut. En innså da at det kom til å bli en ny hverdag å bli vant med i tiden fremover.
For min egen del var situasjonen litt ekstra spesiell. Jeg hadde mine egne studier å være bekymret over samtidig som jeg var ansvarlig for faglige aktiviteter ved instituttet jeg jobber ved. Det var en merkelig situasjon å skulle være i, en var på begge sider av denne skillelinjen: Den som skulle tilrettelegge og den som skulle bli tilrettelagt for. Dermed har jeg et tosidig perspektiv på denne situasjonen. Jeg har følt hvordan det var å skulle gjøre sitt beste for å komme gjennom studiene, og samtidig følt hvor mye jobb det har vært å sørge for at også andre kommer seg gjennom sine studier. Fra det jeg har sett, fortjener både våre studenter og ansatte en stor applaus for sin pågangsvilje i denne vanskelige tiden.
Merkelig lite planlagt
Det første vi gjorde etter nedstengningen, var å se til våre ledere. Hva er det som skjer, hva skal vi gjøre, hvordan skal vi gjøre det? Det var derimot ikke alltid et klart svar å få, for dette hadde selv ikke de opplevd før. NTNU hadde noen retningslinjer for pandemier og andre alvorlige hendelser, men de var definitivt ikke utredet nok for denne situasjonen. Det var merkelig hvor lite vi hadde planlagt på forhånd. Av alle hentydninger fra det som skjedde rundt om i verden, så kom dette til å treffe oss til slutt. En skulle tro at det derfor allerede var planer og retningslinjer på plass. Likevel skjedde mye i siste liten. Hvorfor ble ikke studentene sendt hjem før? Hvorfor torsdagen og ikke mandagen? Det var klart at en «holdt tilbake» helt til slutt.
Det første som gikk ut vinduet, var verdier en før så på som ufravikelige. Undervisning på campus, fysisk eksamensavvikling, karakter på metodebaserte fag, muligheten til sosiale fritidsaktiviteter med medstudenter osv. Det som var en selvfølge før, var nå plutselig forbudt. Samtidig forsvant også kravet om at det NTNU gjør, skal være godt planlagt i forkant. Beslutninger ble tatt på kort tidsvarsel og de ble til tider tatt basert på best mulige gjetninger over hvordan hverdagen ville se ut fremover. Det skapte en stor usikkerhet i hverdagen til både studenter og ansatte. Dessverre var dette uunngåelig. Men er det fortsatt slik?
Dommedagsstemning
Til tross for usikkerheten ble en raskt vant til den nye hverdagen. De fleste av oss startet å føle på en isolasjon vi ikke tidligere hadde opplevd. Noen av oss følte at alt var som før. Ifølge en undersøkelse fra Sit som kom ut mot slutten av april i år, ser vi tydelig at studentene opplevde den nye hverdagen som vanskeligere. Totalt var det 76% som hadde svart at situasjonen var mer krevende enn før. Det ble spesielt fremhevet at savnet etter å møte venner og det å studere hjemmefra, var det som var vanskeligst. Som forventet, men ikke bra. I disse tallene gjemmes det kanskje også noe annet bekymringsfullt. Det var nemlig en fjerdedel som oppga at sosiale forhold var som før. Hvor mange av disse hadde allerede mangel på å få dekt sine sosiale behov før pandemien stengte samfunnet?
Det sosiale tilbudet universitet tilbydde falt betydelig, men hva med det faglige? Vi måtte raskt tenke nytt. I løpet av bare noen få uker skulle det gjøres en stor omveltning fra fysisk til digitalt. De fleste av oss forsto at det ikke kom til å bli smertefritt og at det kom til å bli mye styr. Eldre forelesere som ikke er verdens beste med teknologi, forskjellige digitale plattformer i forskjellige emner, streams eller videoer, tradisjonell undervisning eller omvendt klasserom og problembasert undervisning, mange vanskeligheter dukket opp. De fleste av oss ville nok sagt at det gikk greit, men at undervisningskvaliteten samtidig ble forverret. I tillegg var dette med usikkerhet et problem igjen. Ble det eksamen? Ble det mappevurdering? Om det ble en av de to, hvordan ville det se ut i praksis? Ble det karakter? Forberedte den digitale undervisningen oss virkelig på vurderingen i emnet når denne ble lagt om? Ikke godt å si. Som en kollega av meg tilbake i den tid sa, «det er en dommedagsstemning blant studentene».
Det viktige med menneskelig kontakt
Så dramatisk var det nok ikke, men samtidig beskrev det vanskeligheten ved situasjonen. Når alt i livet generelt var vanskeligere, var også det å skulle studere vanskeligere. Ikke akkurat optimalt. Problemstillingene var også betydelige på den andre siden av bordet. Ansatte følte, så vel som studentene, på en større usikkerhet. Det var vanskelig å skulle ta avgjørelser når alt var så usikkert og dermed kom også beskjeder sent. Så uansett om en jobbet overtid for å få tannhjulene til å gå rundt, var det ikke alltid noe en kunne gjøre med situasjonen. Det var, og er, fortsatt en frustrerende følelse at ens beste ikke er godt nok.
Med det nye undervisningsbildet der det digitale preget, og fortsatt preger, store deler av tilbudet ved NTNU, må vi passe på at vi ikke blir for komfortable. Det digitale var noe vi trengte, og noe vi fortsatt trenger. Slik kommer det derimot ikke til å forbli. Vi må ikke glemme hvor viktig den (fysiske) menneskelige samhandlingen er for utdanningen. Å diskutere og løse problemstillinger med medstudenter, samt å snakke med foreleser, er noe den digitale verden aldri kommer til å kunne erstatte hundre prosent. Det er derfor ikke rart at studenter synes undervisningskvaliteten har sunket når dette er fraværende, og at studiesituasjonen har blitt mer krevende. Derfor er det viktig å passe på at dette ikke blir en permanent løsning og at vi ikke blir blendet av digitaliseringens store lovnader.
Burde beholdt karakterskala
Så kom det alle hadde gledet seg mest til: eksamen. Uten karakter og med stor mulighet for å jukse, ble det nok en litt roligere eksamensperiode for en del. Det hadde ikke lenger noe å si om en la inn en ekstra innsats, fordi en ville fortsatt få den samme «karakteren» som alle andre. Dette påvirket studenters motivasjon for å lære seg pensumet godt. Jeg tror nok at det hadde lønt seg for alle å finne en løsning som gjorde at en kunne beholde karakterskalaen. Kanskje hadde dette vært mulig om vi hadde forberedt oss godt nok tidligere?
Det var nok heller ikke særlig motiverende for eksamenslesingen at vi rundt de tider kunne lese flere oppslag i mediene fra bekymrede studenter. Artikler med dyster stemning om å være ufrivillig nettstudent ut året alene på hybelen, kunne leses flere steder. Dette som en reaksjon på at Rektor ved NTNU hadde fastslått at det som hovedregel blir digital forelesning i høstsemesteret. Det var ikke utgitt nok informasjon til offentligheten om at dette ikke gjaldt alle utdanningsaktiviteter ved NTNU, men kun forelesninger. Det hadde nok et uheldig utfall blant studentene på det tidspunktet. Kommunikasjonen burde vært bedre da og egentlig langs hele denne pandemien.
Hvorfor reagere i siste liten?
Sommeren kom og sommeren gikk, så startet vi på nytt. Ble vi over denne sommeren kanskje litt for vant til å ha friheten vår tilbake? «Those who cannot remember the past are condemned to repeat it», er et kjent sitat fra George Santayana, en spansk/amerikansk filosof. Nå tror jeg ikke at vi ved NTNU har glemt 2020, så en mer relevant variasjon av sitatet er heller «Those who cannot learn from history are doomed to repeat it.». Det ligger noe i dette. Fordi hva er det som har skjedd over de siste månedene? Jo, vi har sett ting repetere seg selv. Smitten har begynt å øke og uviljen til å ta en avgjørelse er fortsatt her. Vi venter til siste liten i håp om at det ikke skjer, igjen. Hva er poenget?
Etter alt som har blitt sagt fra ledere ved NTNU i den siste perioden, og for så vidt fra myndighetene, visste vi alle at det kom til å bli enda en «koronabølge» før en eventuell vaksine kunne sette en stopper for det. Hvorfor var da ikke digital hjemmeeksamen og andre vurderingsformer regelen fra semesterstart? Det var ingen garanti for hvordan semesteret ville se ut. NTNUs ledelse burde også visst (fra før av) at studenter ville gjøre det de nå har sagt de er villige til å gjøre. Fordi konsekvensene for noen av å ikke møte til eksamen, er rett og slett for store.
Galskap å endre
Så hva er det vi driver med? Å begynne å gjøre om vurderingsformene nå er jo litt galskap. Å gi emneansvarlige ca. 1 uke på å bestemme seg for ny vurderingsform vil på ingen måte skape et godt vurderingsgrunnlag av studentene denne høsten. Dette med juks har også blitt trukket frem i nylige debatter som et problem. Hvordan forventes det at en med så kort tid skal kunne finne metoder for å unngå dette? Skal vi « piske» studentene til å ikke jukse istedenfor å komme med løsninger slik at det ikke er et godt alternativ? Akkurat nå mener jeg at fagpersonell ved NTNU har god grunn til å være frustrerte.
Selv om jeg er frustrert over situasjonen slik den er i dag, skal jeg ikke unnlate å presentere positive ting som har kommet som et resultat av den siste tiden. Først av alt vil jeg si at digitaliseringen av samfunnet har fått en stor opptur denne perioden. Det har også positive ringvirkninger og vi må fortsette å utvikle og ta i bruk løsninger som kan effektivisere oss.
I tillegg har situasjonen ført til at vi har måttet tenkt på nye løsninger. Det finnes garantert flere, men jeg ønsker å trekke frem «kullkoordinator»-ordningen ved IE-fakultetet som en særdeles positiv en. Den går ut på at hvert årskurs ved hvert studieprogram får en såkalt kullkoordinator som har som eneste ansvar å passe på at et kull har det bra. Dette er en ordning, som hvis gjort riktig, har et stort potensial. Jeg har personlig hatt en lignende rolle før denne dukket opp ved mitt eget studieprogram og har sett mulighetene dette medbringer. Jeg håper derfor denne følges opp og at den fortsettes med selv etter korona. Gjerne over hele NTNU og med læringsassistenter som koordinatorene.
Hva kan vi lære?
Så, da har vi kommet til slutten av dette lange innlegget. Hva gjør vi nå? Hva kan vi lære av dette årets erfaringer? For å holde meg kort og konsis mot slutten så blir det en punktliste:
- Som hovedregel må vi regne med korona
- Ta raske og konkrete avgjørelser, å utsette dem skaper kun usikkerhet, slik vi har sett
- Ta ekstra godt vare på studenter som individer og ta raskt tak i frafall
- Videreutvikle våre digitale hjelpemidler og undervisninger, men samtidig huske at de aldri kan erstatte det fysiske ved menneskelig samhandling
- Kommunisere klart og tydelig når noe enkelt kan misforstås eller dras langt ut av sammenheng av media
- Ikke la historien gjenta seg selv, lære av sine feil og ta handling der en ikke gjorde det tidligere
- Huske at vi alle til slutt er mennesker, og at vi ikke kan planlegge eller forvente at folk vil oppføre seg som roboter
Her kan du lese flere ytringer i serien:
Hagerup: Er fysisk læringsmiljø vårt svar på enekontor?
Owren: Å lykkes eller å trå feil med pandemi og digital undervisning
Torvatn: NTNU må tenke nytt om areal
Roy: A phenomenal change in communication
Vifladt: Ingen er forskåna fra korona
Hjelseth: Blir mye som før, eller får vi varig endring?
Møller: Koronakrisen som drivkraft for utvikling og endring?
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her .
