Ytring

Å kutte mer betyr å stille spørsmål ved hele campusprosjektet

- Vi er skuffet over at diskursen som Ole Borten Moe bruker beskriver høyere utdanning utelukkende som en stor kostnad og som en sektor der mye penger kan spares, skriver Forskerforbundets styreleder Patric Wallin i denne kommentaren til at statsråden krever milliardkutt i campusprosjektet.

- Antall kvadratmeter som er prosjektert i dagens planer er absolutt på grensen for hva som er akseptabelt, skriver Patric Wallin
- Antall kvadratmeter som er prosjektert i dagens planer er absolutt på grensen for hva som er akseptabelt, skriver Patric Wallin
Publisert Sist oppdatert

Forskerforbundet er overrasket og urolig for signalene fra Ole Borten Moe med tanke på campusprosjektet. Fra den opprinnelige planen er prosjektet nedskalert to ganger tidligere og allerede ved siste kutt var vi dypt bekymret for konsekvensene dette kan få for ansatte og studenter. Ytterligere kutt i antall kvadratmeter betyr at kjernevirksomheten vil bli skadelidende og det vil bli skape problem for kvaliteten i utdanningen og forskningen ved landets største universitet.

Antall kvadratmeter som er prosjektert i dagens planer er absolutt på grensen for hva som er akseptabelt og det er allerede uklart om det er mulig å skape forsvarlige arbeids- og læringsmiljøer innenfor de rammene. Et sentralt spørsmål i nær fremtid vil være om det er mulig å samle fagmiljøer på en meningsfull måte på Gløshaugen med betydelige kutt. Fra vår posisjon betyr eventuelle ytterligere kutt at hele prosjektet må revurderes. Det er ikke mulig å fortsette å kutte og forvente den samme måloppnåelse.

Videre er det utfordrende å være avhengig av Statsbygg. Vi ønsker og trenger ikke dyre signalbygg. Det vi ønsker er funksjonelle bygg som gir gode fysiske betingelser for arbeids- og læringsmiljøer tilpasset til kjernevirksomheten, men vi er avhengig av Statsbyggs evne til å levere på det. Dette er noe NTNU har svært liten kontroll over og det gjør oss bekymret med tanke på Statsbygg sin historie med andre universitets byggeprosjekt.

Et problem er at NTNU kun har utført minimalt vedlikehold på Dragvoll, man mangler scenarier for videre drift av Dragvoll og betydning det skulle ha for NTNUs kjernevirksomheten, noe vi har bedt om gjentatte ganger de siste årene for å være forberedt på uventede endringer. Etter det vi erfarer er det uklart hvor mye fortsatt bruk av Dragvoll vil koste. I tillegg er det ikke vurdert alternative tiltak som potensielt kan bidra like mye til bedre tverrfaglig samarbeidet som samlokalisering.

På et mer generelt nivå er vi skuffet over at diskursen som Ole Borten Moe bruker beskriver høyere utdanning utelukkende som en stor kostnad og som en sektor der mye penger kan spares. Sektoren er allerede sterkt presset, bygg er slitne, internhusleie har ført til at institutter bruker minst mulig areal, ansatte sliter med å levere på urimelige forventninger, jobber langt mer enn normal arbeidstid, samtidig som mer enn en femtedel av de ansatte er i prekære arbeidsforhold, og studentene får ikke den oppfølgingen de fortjener, fordi ressursene er så begrenset. Universiteter er ingen elfenbenstårn - hvis de en gang var det, er den tiden for lengst forbi. Den anti-intellektuelle diskursen skaper en forestillingen av universitetet som ligger langt ifra virkeligheten og det er dypt problematisk i en tid hvor vi trenger universitet mer enn noen gang for å håndtere problemene vi står overfor som mennesker og samfunn. Høyere utdanning krever langsiktige forpliktelser og investeringer og ikke en fokus på kortsiktige effekter og stadig endrede rammebetingelser. Nedprioritering av denne sektoren nå har potensielt vidtrekkende konsekvenser for 15, 30 eller 40 år frem i tid.