Ytring

Verneombudets rolle

Om verneombudet ikke skal representere de ansatte, hvem skal det da representere?

Professor Ulla Forseth svarer her på innlegget fra to ansatte i HR- og HMS-avdelingen.
Professor Ulla Forseth svarer her på innlegget fra to ansatte i HR- og HMS-avdelingen.
Publisert

Faggruppeleder Didrik Tårnesvik og seniorrådgiver Marion Ramberghaug ved HR- og HMS-avdelingen reagerer i UA 1. april på et intervju med meg om funksjonen til verneombud (UA 30. mars).

Jeg har forsket mye på arbeidsmiljø, sikkerhet og regulering, og snakket ut fra erfaringer fra verneombud i store og små virksomheter i offentlig og privat sektor. Det er overraskende og ikke helt lett å forstå hva som ligger i deres reaksjon, og påpekningen av arbeidsgivers ansvar framstår som unødvendig i forhold til mine utsagn. Jeg uttalte meg på generelt grunnlag om forholdet mellom ledelse og ansatte, og verneombudets rolle som tillitsvalgt som er valgt av de ansatte for å representere dem i arbeidsmiljøsaker.

Om verneombudet ikke skal representere de ansatte, hvem skal det da representere? Muligens er nøkkelen til reaksjonen begrepet ‘enkeltansatt’ og fokuset Tårnesvik og Ramberghaug legger på konfliktsaker: «Et verneombud kan derfor ikke være et talerør for enkeltansatte som står i en konflikt». En intern konflikt vil kunne ha store konsekvenser og kan på sikt ødelegge et arbeidsmiljø. Dermed er det en mulig sak for verneombudet, og naturlig at ansatte snakker med verneombudet, spesielt ansatte som ikke er fagorganiserte. Om verneombudet på eget grunnlag finner det berettiget å klage, hvorfor skal det ikke være det talerøret som ligger i rollen? Dersom de ansatte er enige og står samlet, er det åpenbart at verneombudet skal støtte de ansatte. Om det oppstår strid og uenighet ansatte imellom internt på verneombudsområdet, vil verneombudet kunne komme i en skvis mellom hvem de skal representere. Dette er et spesialtilfelle som vil kunne bli krevende og vanskelig å håndtere.

Representantene fra HR skriver videre at «Verneombudets rolle er å påse at NTNU har systemer og rutiner på plass for å forebygge og håndtere konfliktsaker, og at ledere i utøvelse av arbeidsgiverrollen følger opp saker som oppstår.» Betyr det at så lenge rutinene og systemene er på plass ved NTNU, er det tilstrekkelig. Dette blir da i tilfelle en passiv og begrenset rolle med lite rom for aktivt ‘konfliktpartnerskap’ og mulighet for å forstå de(n) andres synspunkt bedre.