Nåde den som gjenbruker sine kunnskaper? 

I kjølvannet av de såkalte «selvplagieringsdommene» som falt i vår har hundrevis av akademikere påpekt vanviddet i å kriminalisere studenters læringsprosess i utdanning ved å nekte dem å bruke deler av et mindre arbeid inn i et større arbeid, eller deler av et gammelt arbeid inn i et nytt. To saker er nå klagd inn for høyesterett. 

Ytring

Selvplagiering på doktorgradsnivå

Sakene uttrykker et akutt behov for å revidere NTNU og andre universiteters studieforskrifter dersom disse institusjonene skal fremme studenters utdanning og læring heller enn å hindre det. Dagens lovverk representerer en urett mot studentene posisjon. Dette er fordi det kriminaliserer studentens læringsprosess og dermed ofrer utdanning som formål til fordel for universitetets utdanningskapitalforvaltning.

Ytring

Kommentar til ytring om selvplagiering på doktorgradsnivå

Elise Farstad Djupedal skrev i UA 26. oktober om endringer i fortolkningen av NTNUs studieforskrift om fusk på ph.d.-nivå, og viste hvordan denne anvendelsen allerede har gjort «forskerutdanningen» potensielt mindre utdannende. Selv om teksten i studieforskriften ikke er endret siden 2015, har de ovennevnte rettsprosessene åpenbart hatt innvirkning på fortolkningen av dem. 

Nå står vi i en situasjon der godt designede masterutdanninger, hvor alle emner er byggesteiner i studentens arbeid med masteroppgaven, må endres fordi studentene helt åpenbart kan rammes av selvplagiatsbestemmelsen.

Vi har i mange år forsøkt å holde selvmotsigelsen i «selvplagiatsbestemmelsen» på avstand ved å argumentere for at det ikke er mulig å stjele fra seg selv, formålet med utdanning er at studenten skal utvikle de kunnskapene, ferdighetene og holdningene (også kalt generell kompetanse) som faget forvalter. 

Det er studentens utviklingsprosess som er hensikten, har vi sagt, ikke eksamen. Vi har stolt på at utdanningsformålet tillegges større vekt enn den åpenbart problematiske formuleringen i studieforskriften som sier at det er fusk «å presentere eget tidligere arbeid uten referanse; selvplagiat». Så feil kan man ta.

I Universitetsavisa 27. 10. svarer Mari Anne Snekvik i NTNUs juridiske avdeling på Djupedals kronikk, og erkjenner at «selvplagiat» er et uheldig begrep. 

Vi håper det i seg selv er tilstrekkelig til at det settes i gang en revisjon av studieforskriftens bestemmelser om fusk. Snekvik fastholder imidlertid at det trengs lignende bestemmelser mot «gjenbruk», for å hindre urettmessig sanking av studiepoeng. Selv om begrepet «gjenbruk» er mindre hårreisende enn «selvplagiat» er vi uenig, av minst tre grunner.

For det første baserer universitetenes forsikring mot gjenbruk seg på en rettighetsoverdragelse av studentens arbeid som vi mener er illegitim. Begrepet «selvplagiat» peker på det faktum at NTNU ønsker å sikre sine verdier, altså studiepoengene, mot tyveri. For å unngå tyveri av studiepoeng går imidlertid institusjonen til det skritt å hevde at det er den som har rettighetene til teksten som finnes på Insperas database. 

Om det er noen som stjeler rettigheter til noen andres arbeid her, så er det institusjonen som stjeler fra studenten. Studentens eiendomsrett til egenforfattet tekst oppfattes som overdratt til universitetet i det hun leverer eksamen. Da blir konklusjonen som Djupedal sier – ikke skriv noe du faktisk har tenkt å bruke på eksamen, for du har gitt fra deg rettighetene til dette arbeidet når det er levert.

For det andre er det vårt ansvar som lærere å drive med utdanning, ikke med studiepoengsrasjonering. Hvis en student kan levere en besvarelse i vårt emne og bestå eksamen så innebærer det at studenten har de kunnskapene, ferdighetene og holdningene som kreves. De ulike emnene som gis ved universitetet uttrykker ikke kunnskapsdomener som er som vanntette skott. Det vil alltid være overlapping og lekkasjer mellom emnene. 

Universitetet driver en vurdering som innpasser eller tilpasser emnene i graden studenten studerer til, helt eller delvis til hverandre. Dette gjør vi heldigvis allerede. At en student gang på gang skal ta emner med det samme faginnholdet framstår som en søkt problemstilling – og i alle fall som et svært dårlig grunnlag for å lage en regel som forringer utdanningskvaliteten på tvers av høyere utdanning idet vi tvinges til å ta konsekvensene av den.

Endelig vil vi understreke at «gjenbruk» er selve formålet med utdanning. Vi jobber for at studentene skal delta i læringsprosesser på universitetet som inspirerer til livslangt gjenbruk. At de kunnskapene, ferdighetene og holdningene de utvikler i utdanningen skal bli en del av den de er. 

Å kriminalisere gjentagelsen av en ferdighet i en ny sammenheng, eller bruken av kunnskaper en har innarbeidet i sin forståelse, innebærer også å skille kunnskapen og ferdighetene fra selvet. Gjør vi det kan ingen dannings- eller utdanningsprosess finne sted, bare anskaffelse og oppsparing av studiepoeng.

Når universitetet lager en tyverisikring som innebærer å ofre det mest verdifulle en faktisk forvalter er det på tide å undre seg over hvordan man havnet her.