Frykter at tidspresset rammer kvaliteten

Universitetsavisa har tidligere skrevet at doktorgradsstudenter sliter med å fullføre innen fristen.

Tall fra SSB viser at 47 prosent av doktorgradsstudenter ikke fullfører doktorgraden sin innen fem år.

Aronsen mener det må diskuteres om doktorgrad prinsipielt er en utdanning eller et forskningsprosjekt. Han påpeker at de fleste forskningsprosjekter, særlig de med kvalitet på internasjonalt nivå, vil ta lenger tid enn tre år.

– De vil også kreve samarbeid, gjerne i flere forskningsgrupper, sier Aronsen, som er ansatt ved Farmakologisk avdeling, Universitetet i Oslo og ved OUS, Rikshospitalet. 

Dette mener han er en kontrast til at en enkelt kandidat skal produsere flere artikler, noe som ofte er kravet til en doktorgrad.

– Vi i Akademiet for yngre forskere har tidligere pekt på det vi har kalt "Kvalitetsparadokset i norske forskningspolitikk", altså at doktorgradsstudenter og postdoktorer har tre år tilgjengelig - mens prosjektene på det nivået vi ønsker å oppnå gjerne tar 5-10 år, sier Aronsen.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Lengre finansiering eller færre artikler

De frykter at doktorgradsstudentene i mange tilfeller heller produserer mange og små forskningsartikler, i stedet for å prioritere mer omfattende prosjekter på internasjonalt nivå. 

– I et slikt lys kan det absolutt være verdt å vurdere løsninger som gir lengre finansiering, eller å tenke nytt om hva en doktorgradsoppgave skal innholde. For eksempel kunne man redusere kravet til antall artikler i artikkelbaserte doktorgrader, sier Aronsen.

Slik kunne kandidatene fokusere på kvaliteten i enkeltartikler mer enn å skrive mange artikler, mener han.

Ifølge NTNUs hjemmesider består en artikkelbasert avhandling ofte av minst tre vitenskapelige artikler publisert i internasjonale tidsskrift.

– Vi gjør noe feil

Professor Silje Bringsrud Fekjær ved Senter for profesjonsstudier ved Oslomet har skrevet bok om å ta doktorgrad, og leder doktorgradsprogrammet i profesjonsstudier.

– De vi tar inn på doktorgrad er blant de aller beste. De har klart å fullføre en master, de har gode karakterer og de har ofte fått jobben i sterk konkurranse med mange søkere. Likevel er det rundt 1/3 som ikke fullfører, og blant de som fullfører er det svært mange som bruker lenger tid enn planlagt. Da gjør vi noe feil, sier Fekjær.

Hun mener det ikke er så lett å svare på hvor feilen ligger.

– Det kan handle om kvaliteten på doktorgradsutdanningen, veiledningen, kravene vi stiller, eller stipendiatenes tidsprioriteringer. Trolig er svaret en kombinasjon av flere av disse faktorene, sier Fekjær.

Hun mener noe uansett bør gjøres annerledes.

– Forsinkede og avbrutte doktorgrader har store konsekvenser både for kandidatene, for institusjonene, for forskningen og økonomisk. Når vi tar inn godt kvalifiserte folk, bruker mye ressurser på dem og likevel mister omtrent en tredjedel, må noe gjøres, sier hun.

Hun mener at hvis man skal diskutere antall artikler i doktorgraden, må man først diskutere de forskjellene i kravene som finnes mellom de ulike programmene.

For svak gjennomføring

Statssekretær Rebekka Borsch i Kunnskapsdepartementet mener ikke det er noen god idé å gjøre endringer i kravene til doktorgrader, slik Aronsen foreslår.

– Dette er en internasjonalt akseptert måte å skrive artikkelbaserte avhandlinger på, så her følger Norge anerkjent praksis. Normert tid er tre årsverk, kommenterer Borsch.

Hun er imidlertid enig i at gjennomføringen er for svak.

– Vi opplever at institusjonen viser stor oppmerksomhet rundt situasjonen og arbeider med dette. Det er også en liten oppgang fra 2017 til 2018 på antallet som gjennomførte på seks år, sier Borsch.

I 2018 var det 68,2 prosent, i 2017 66,2 prosent.

Hun mener norsk doktorgradsutdanning er stadig bedre organisert.

– Dette er noe vi tar opp i vår styringsdialog med institusjonene, og også arbeid med internt i departementet, sier hun.

Statistikken gir informasjon om endringer

– Hvorfor brukes et styringsparameter på seks års gjennomføringstid, når det er satt av finansiering til bare tre år?

– Det er flere legitime grunner til å bruke mer enn tre år, som for eksempel sykdom eller permisjoner i forbindelse med barnefødsel. I tillegg tar en del ph.d.-utdanning i kombinasjon med jobb, og for disse er det normalt å bruke mer enn tre år. Departementet bruker dermed seks år for å også få med de som har gode grunner for å bruke mer enn de normerte tre årene, sier Borsch.

– Når det gjelder det såkalte "styringsparameteret" så er et hovedformål å få informasjon om hvordan gjennomføringen endrer seg fra år til år slik at vi vet om utviklingen er positiv eller negativ. Denne målingen gir ikke svar på om kandidatene fullfører utdanningen på normert tid, sier hun.

Hun sier KD nettopp har bestilt en større kartlegging av doktorgradsstudenter.

– Den skal blant annet se på hvordan kandidatene er fornøyd med utdanningen, sier hun.