«Minus 10 kg siden sommerferien», strålte den gode kollegaen.
«Hva motiverte deg til det?» undret vi.
«Venninna mi vil at vi skal gå på tur, reise og ha det gøy i mange år. Hun vil jeg skal vare lenge».
Et nestekjærlig råd med god timing traff perfekt. Langt unna pekefingre som ramset opp velkjente argumenter om samfunnskostnader, biokjemiske terminologier og risiko for en rekke sykdommer ved overvekt.
Berøringsangst i DU-form
Banehalvdelen som snakker enkelt og fordomsfritt om å gå ned i vekt, er nesten tom. De vennlige gamle tantene som som den naturligste ting bemerket at vi hadde blitt rundere, er på alle måter sunket i jorden. Nå vokter vi oss vel for å ikke kommentere synlig vektøkning eller anbefale hjelpetiltak til kolleger og venner. Her kan relasjoner ryke i et knips og bekymringsmeldinger til barnevernet postes om noen sier noe om vekt til de små. Din kroppsvekt blitt et Voldemort-fenomen(mørkets herre i Harry Potter-bøkene – som alle vet hvem er, men han må aldri nevnes ved navn)? Om noen har vondt i ryggen, derimot, snakker vi på inn- og utpust om erfaringer, og anbefaler og øvelser som kan hjelpe.
Det er jo verken vanskelig eller farlig å gå ned noen kilo for en som syns vekta tærer på krefter, kropp og humør. Har vi fått berøringsangst i frykten for å katalysere spiseforstyrrelser og ekstremt «sunnhetsfokus» på den ene siden, eller overspising og selvforakt på den andre? Helt sikkert er det at på begge sider får maten spille en oppslukende hovedrolle i hverdagen hos den enkelte. Paradokset er at det er gjallarhorn i «de og dem og han og hun»-form, mens «mute»-knappen er på i en ærlig «du og jeg»-form.
Mange flere enn dem med 6 års utdanning innen klinisk ernæringsfysiologi bør bruke utestemme i formidling og veiledning. «Du mister 3 kilo over en 6 måneders-periode ved å spise 1 brødskive mindre per dag, bytte ut den daglige halvlitercolaen med 0.33-boksen, og ha en plan for å spise hver 4.time. Lette og viktige regnestykker. Sitter du stille, må du kutte på potetgull og cola og sjokolade». Er du i bevegelse kan du sjonglere langt mer med både smør og sukker. Knutsen & Ludvigsen var gull, men startet en trist trend på å snakke matpakka ned. Den som redder humør, krefter, økonomi og tida vår.
Forkludring av det enkle
Vi oversvømmes med informasjon om kropp og vekt. Fra forskningsflombelyste New England Journal of Medicine og ned til det mørkeste uvitenskapelige markedsorienterte blogghelvetet. Fra renskårne nøkterne forskningsresultater til ellevill synsing om overvekt som fenomen i behandling, samfunnsøkonomi, og fysiske og mentale og sosiale diagnoser i forbindelse med for tunge kropper.
Anbefalingen fra helsemyndighetene i form av næringsstoffer i picogram pr kg kroppsvekt demte ikke opp for hysteriet. «Ja og nei»-mat ble en trist forenkling. De som importerte kosttilskudd og slankepiller, kjørte de feteste bilene og bygde de størst hyttene. Det ble vanskelig å sitte ved et matbord for mange.
Det er svært lite som tyder på at det å veie 5 eller 10 kg over «atletisk ideal» har noen som helst helserisiko i seg. MEN dersom det er nettopp disse kiloene som gjør at vi betenker oss før vi velger trappa, sykkelen, kveldsturen, vedhogsten og leken med barna, kommer det fort rasende 5 kilo til. På repeat.
Helsegevinsten og samfunnsøkonomien i å bli noe lettere er uomtvistelig i et stadig tyngre samfunn. Den siste HUNT-4 undersøkelsen viser at 23% er overvektige. Myndigheter, frivillige og kommersielle aktører forsøker å motivere oss til livsstilsendring og vekttap. Det utdannes pedagoger, veiledere, helsepersonell og andre som mener de kan motivere til livsstilsendring. Toppidrettsutøvere som pensjonerer seg vil også inn i misjonsarbeidet. Men hvorfor skal vi egentlig innenfor legekontoret eller sykehuset for å lage oss gode hverdagsvaner?
Hjelpebildet forkludres av «eksperter» med fagdiplom etter et helgekurs på et høyfjellshotell. Det er fristende å lage en invers sammenheng mellom den faktiske kunnskap om kropp, fysiologi og biokjemi, til å kaste om seg med ord som konjugerte linolsyrer og alfaketoglutaratdehydrgenasekompleks for å virkelig stadfeste sin kompetanse på området.
De har fått rå grunnen og skape sannheter om alt du trenger av hjelp og ekspertise og innkjøp for å miste noen kilo. Samtidig vil det å fortelle hvor rasende enkelt dette er, også fortelle menneskene som er tunge: «Ikke bare er du feit, du er idiot også». Hvordan navigere klokt?
LES OGSÅ: En pose potetgull i lunsjen, da kommer fordømmelsen
LES OGSÅ: Hva burde vi egentlig lære av toppidrettsutøvere?
Den mørke blindveien – dype skyttergraver
I passe mørke avkroker av oss selv tror jeg vi kan innrømme at måten vi ser på familien på, der alle er overvektige, som bestiller og gaper over store menyer på fast-foodrestauranten, har «noe» i seg som ikke gagner hverken oss eller dem. Dunfrakk-kledde røykere tvinges stadig lengre unna hovedinngangen på helseinstitusjonen eller arbeidsplassen.
En innsiktsfull jente fortalte i A-magasinet for noen år tilbake om hvordan det var å være kraftig overvektig. Hun var lett humoristisk og prisverdig ærlig. Men da det kom til hennes beskrivelse av hjelpeapparatet ble det verre.
«Hvordan kan HUN sykepleieren hjelpe meg. Hun er jo tynn. Hun aner jo ingenting om hvordan det er å være meg?»
I utdanningen av helsepersonell er vi nokså glade for at våre studenter ikke trenger å ha de samme helseutfordringene eller diagnosene som pasienten eller brukeren for å tilegne seg og bruke kompetanse! Dette fører inn i nok en blindvei med nye skyttergraver på hver side.
«Charterfeber» viser i tabloidformat hvordan Sylvi Listhaugs anti-skam-utsagn bejubles og tas til inntekt for å virkelig IKKE ta gode råd og utvetydig forskning vedrørende mat, tobakk, alkohol og bevegelse på alvor. Samtidig latterliggjøres dem som «får det til». Forståelsen mellom gruppene er null. Alle taper.
Grunnleggende pedagogikk
Kanskje vi må rykke tilbake til Søren Kierkegaards grunnsetning om hemmeligheten i all «hjælpekunst». Som veileder må vi møte og anerkjenne personen der han er. NÅ.
«Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»
Når vi formidler at vi først tar deg på alvor og gir deg verdi når du har gått ned i vekt, stumpet røyken eller fått synlige muskler, ødelegger vi kreftene til dem som trenger overskudd til endring. Slik ødsler vi med livsstils- og helsehjelp.
Helsemessig er det mye skumlere å være ensom enn litt for tung. Sosial støtte og gode relasjoner viser i en Harvard-studie å ha langt bedre gevinst på å leve «longer and happier and healthier lives» enn dem som mangler nettopp dette. Kanskje fordi trygge og tette og ærlige relasjoner gir den nødvendige energien, planmessigheten med rutiner og avtaler som gir overskudd til å ta gode valg i hverdagen? Hastverk, utrygghet, skam og sykdommer er selvsagte faktorer som enten bikker oss ut i spiseforstyrrelser og sult på den ene siden og manglende tiltak og avmakt, selv til små endringer, på den andre siden.
Behovet for jordnære og langsiktige råd fra fagpersoner spesielt og voksne mennesker generelt, med klok stemme, har aldri vært større. Svaret på hvorfor du eventuelt har pådratt deg noen ekstra kilo er sørgelig enkelt: Du har spist mer enn du forbruker over tid. Vi i faget må flagge funksjon og overskudd som elementer for egen kroppsvekt som individuelle og livsfaseavhengige og tydelige mål som bør komme til overflaten og i folks bevissthet. En plan og en venn som vil bevare deg vel!
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her .
