Ytring

Musikk som våpen under pandemien

For å øke fellesskapsfølelsen og skape trygghet til medmennesker, kunne det kanskje holdt med meters-regelen for å komme seg på konsert?

Jeg skulle ønske vi i samfunnet hadde forståelse for hva musikk betyr, og at regjeringen tok dette på alvor.
Jeg skulle ønske vi i samfunnet hadde forståelse for hva musikk betyr, og at regjeringen tok dette på alvor.
Publisert

Gang på gang har næringslivet stått fremst i køen under pandemien. Under nedstengingen i desember stengte alt av konserter, de fleste i samband med den omstridte skjenkestoppen, mens butikker og kjøpesenter fikk holde åpne. Mye tyder på at vi lever i et samfunn som ikke forstår hva slags funksjon musikken har i våre liv, og det virker klart at grunnen er at den ikke skaper nok økonomisk vekst.

I boka «How the Mind Works» fra 1997 skriver Steven Pinker at musikk er «auditory cheesecake». Vi trenger ikke musikken, skriver han, den er der kun fordi mennesket syns det er digg. Som ubrukelige søtsaker man kan fjerne uten at folk legger merke til det.

I lys av pandemihåndteringen kan det virke som at våre politikere deler Pinkers syn på kulturen. Samtidig er det nærliggende å mistenke at flere i samfunnet ikke aner hvorfor musikken er der, og som ikke skjønner hvorfor det er så viktig med disse konsertene.

Musikk er ikke bare kognitiv flyt, det er et viktig middel vi dyrker og regulerer til et komplekst kognitivt maskineri. For meg er det helt uforståelig at musikk ikke er blitt brukt som et aktivt våpen mot dårlig psykisk helse under pandemien.

Musikkforsker Even Ruud mener musikken står for bedring av livskvalitet. Den gir et godt følelsesliv, gode mestringsferdigheter, gode sosiale kontakter og relasjoner til andre, i tillegg til opplevelsen av mening og sammenheng i tilværelsen. Samtidig er de aller fleste av oss passive lyttere: Vi bruker musikk mer enn vi tror i hverdagen. Det gjør vi for å styre enkelte følelser, eller få energi, eventuelt koble av.

Nora B. Kulset, en annen som forsker på musikk, skriver at gjennom denne selvreguleringen, og ved å lytte til den musikken vi ønsker, så endres stresshormoner (kortisol) i kroppen og skaper velvære.

Kulset skriver også om kordeltakelse og hvordan det å synge i amatørkor gjør at kroppen produserer mer oksytocin, samtidig som stresshormoner minker. Musikken fremmer gruppefølelsen: Den kan regulere stemningen slik at gruppen får samme følelse til en og samme tid. Musikken strukturerer tiden.

Musikk har med andre ord ikke vært en del av mennesket i flere millioner år bare for moro skyld. Vi bruker musikk til å kontrollere følelsene våre, for eksempel via konserter, innspilt musikk eller ved å synge i kor. Ved å høre på musikk, eller oppleve musikk, fjerner man seg fra situasjonen en befinner seg i. En kan føle seg som en del av noe større, tiden forsvinner. Det handler om medmenneskelighet og det å skape trygghet. Evolusjonært sett kommer det fra språket før språket. Det kalles « motherese », og går ut på at mor kommuniserer ved hjelp av toner og ansiktsuttrykk for å trygge barnet.

Jeg skulle ønske vi i samfunnet hadde forståelse for hva musikk betyr, og at regjeringen tok dette på alvor, i stedet for å dyrke og tilrettelegge for privilegerte, pengesterke mennesker uten forståelse for annet enn økonomisk vekst. Den psykisk sterke, den med venner som tar vare på en, overlever.

For å øke fellesskapsfølelsen og skape trygghet til medmennesker, kunne det kanskje holdt med meters-regelen for å komme seg på konsert.

Kanskje kunne koronapass vært et hjelpemiddel for å få flere ut av hyblene sine og drømt seg bort til en annen verden i en ellers tung tid.

Da er det mulig at det ville blitt nødvendig å prioritere bort andre ting. I så fall burde vi heller stenge kjøpesentrene, som egentlig er den feiteste ostekaka i samfunnet.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen