Ytring

Om å sette forskerkolleger i skammekroken

Det er noen fundamentale spilleregler i forskningsoffentligheten: den må være åpen, og de føringene som måtte finnes av utenom-faglig art må være kjent og erkjent.

- Så vidt jeg vet, eier vi forskere våre egne forskningsresultater, vi står individuelt ansvarlige for det vi skriver og ytrer offentlig, skriver Steinar Imsen i en kommentar til daværende rektor Anne Borgs beklagelse i Snåsa nylig. Her sammen med museumsdirektør Birgitta Fossum ved Saemien Sijte sørsamisk museum og kultursenter.
- Så vidt jeg vet, eier vi forskere våre egne forskningsresultater, vi står individuelt ansvarlige for det vi skriver og ytrer offentlig, skriver Steinar Imsen i en kommentar til daværende rektor Anne Borgs beklagelse i Snåsa nylig. Her sammen med museumsdirektør Birgitta Fossum ved Saemien Sijte sørsamisk museum og kultursenter.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

«På vegne av NTNU vil jeg beklage at vi ikke har oppfylt vårt ansvar overfor det sørsamiske. Det er begått feil som vi ikke kan gjøre om og som har fått konsekvenser», sa rektor Anne Borg på et seminar i Snåsa lørdag 9. desember. 

Seminaret var arrangert i samarbeid med Saemien Sijte - Sørsamisk museum og kultursenter på Snåsa. Sitatet her er hentet fra NRK Sápmis referat 10. desember, og begivenheten ble omtalt over en hel side i Adresseavisen 15. desember under tittelen «Forskningsfeilene som jaget sørsamene».

Feilene ble angivelig begått av to tidligere ansatte ved Historisk institutt Universitetet i Trondheim/NTNU. Synderne navngis ikke i referatene, men alle med den minste kjennskap til saken vet hvem det dreier seg om.

Jørn Sandnes og Kjell Haarstad, og da særlig Sandnes, som i sin sameforskning og sine oppdrag for norske og svenske myndigheter skal ha forvoldt uopprettelig skade. Saken har stor interesse både prinsipielt og faktisk, og føyer seg inn i rekken av skandaler fra den nylig avgåtte rektorens tid.

Det prinsipielle spørsmålet er hvilket «ansvar» hun som universitetets leder har for de faglig ansattes virksomhet, og med hvilken rett hun kan be om offentlig unnskyldning for medarbeidernes forskning. 

Så vidt jeg vet, eier vi forskere våre egne forskningsresultater, vi står individuelt ansvarlige for det vi skriver og ytrer offentlig, og vi representerer faglig sett kun oss selv. Sandnes har hverken ved sin faglitterære virksomhet eller i de aktuelle oppdragene for norske og svenske myndigheter opptrådt på mandat fra universitetet, eller på noen annen måte representert universitetet.

Han kan ikke fratas ansvaret for sin faglige virksomhet og kan heller ikke umyndiggjøres av en tilfeldig rektor. Bare Sandnes kunne eventuelt ha bedt om unnskyldning, om han hadde levd. 

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Det er angivelig Jørn Sandnes' mange offentlige oppdrag som har forvoldt uopprettelig skade. Det gjelder historiske rettigheter til utmark og utmarksbruk, og det hevdes at Sandnes og Haarstads relevante forskning er beheftet ved betydelige feil. Hvilke feil og mangler det dreier seg om, sies det ingenting om i referatene fra møtet. 

Jørn Sandnes, som utpekes som hovedsynderen hva angår myndighetens behandling av samenes rettigheter, er ikke hvem som helst i det norske historikermiljøet og i UNIT/NTNUs historie. Han var den første rektor ved Universitetet i Trondheim og må kunne regnes som høvdingen blant Midt-Norges lokalhistorikere. 

Han har skrevet Snåsas historie, han har skrevet Namdalens historie og utallige artikler og utredninger, og han ledet store nasjonale forskningsprosjekter. Fortsatt er det ingen som når opp mot hans kompetanse i regionens historie. 

Personlig vil jeg få føye til at jeg gjennom samarbeid med ham fra 1971 på Cappelens norgeshistorie og siden 1974 som kollega ved Historisk institutt her i Trondheim, lærte å kjenne en mann med urokkelig integritet, som ikke føyde sin faglighet etter hva oppdragsgiver og publikum måtte mene og ønske. Dessuten tålte han godt et åpent offentlig ordskifte, ikke minst på det saksområdet det her er tale om. Vi var langt fra enige i ett og alt, og sånn skal det være. 

Og så har vi altså hatt en rektor, som uten noen relevant kompetanse våger å påstå at hans forskning er beheftet med betydelige og alvorlige feil, og som til og med skal ha skadet sørsamenes vitale interesser. Det er ikke slik den faglige debatten skal føres. Den skal føres i åpent lende og med blanke sverd, og den må være kompetent. Synsing og kravet om «korrekte meninger», duger ikke. 

Historieforskningen har ikke noe datostempel, og det ligger i forskningens natur at resultater og perspektiver endres over tid. Vi står ikke stille, men det er noen fundamentale spilleregler i forskningsoffentligheten: den må være åpen, og de føringene som måtte finnes av utenom-faglig art må være kjent og erkjent. NTNU burde trekke i gang en historiefaglig debatt om sørsamenes rett og rettigheter i Midt-Norge, som inkluderer mer og flere enn de som hittil har agert på sørsamenes premisser. 

Vi bør absolutt ta vare på samenes kultur og synliggjøre deres tradisjoner, slik Sørsamisk museum og kultursenter i Snåsa gjør. Poenget er forskningens plass i den politiske debatten, og hvem som skal ha myndighet til å avgjøre dens gyldighet. Dette gjelder ikke bare faget historie, men alle fag ved NTNU som underlegges stadig flere strategier og målstyringer.