Hvem skal vi gi fast ansettelse?

(En forkortet versjon av denne teksten ble publisert i Aftenposten 10. mai.)

Midlertidige ansettelser ved universiteter og høyskoler er et stort problem som både departementet, fagforeningene og institusjonene arbeider aktivt for å redusere omfanget av. Men det er endel spesielle forhold i sektoren som gjør at en stor andel midlertidighet er nødvendig, og diskusjonen i media har ofte vært noe unyansert.

Det akademiske utdannelses- og ansettelsessystemet er en ganske spiss pyramide: Bare noen av masterstudentene skal fortsette som doktorgradsstipendiater, og bare noen av disse igjen skal fortsette som postdoktorer. Det kritiske skrittet til fast stilling som førsteamanuensis skal igjen bare være for noen få av postdoktorene. Dette er nødvendig for at universitetene skal kunne hevde seg internasjonalt.

Det betyr at på alle trinn i denne utdannelsespyramiden må kandidatene være forberedt på en jobb utenfor akademia. Universitetene legger vekt på å utdanne de beste forskerne, men må ta inn over seg at de fleste av kandidatene, også på doktorgrads- og postdoktorgradsnivå, ikke skal fortsette innen akademia. Både veiledere og kandidater må være seg dette bevisst, og utdannelsen må ta hensyn til dette. Her er det rom for store forbedringer.

Norske postdoktorer lite mobile

Dette gir en vanskelig situasjon for postdoktorer med et brennende ønske om å fortsette i akademia. Postdoktorene trenger å bli værende i systemet for å vente på neste ledige, faste stilling. I praksis betyr det en rekke midlertidige ansettelser, som gir en vanskelig familiesituasjon og usikkerhet for eksempel i forbindelse med boligkjøp.

Universitetene har på sin side behov for midlertidig arbeidskraft p.g.a. tidsbegrensede prosjekter og vikariater ved sykdom og permisjoner. Resultatet er mye midlertidighet, og det er dette departementet og fagforeningene ønsker å redusere til et minimum. Men det er viktig å være klar over at dette er en ordning som begge parter tjener på. Om en stilling utenfor akademia hadde vært mer attraktiv, ville postdoktorene tatt den. Men systemet er lite forutsigbart, og det er ikke sikkert at det er de beste postdoktorene som til slutt blir ansatt. Det har vært mange grelle eksempler på midlertidige ansettelser, og det er behov for å redusere midlertidigheten.

Departementet ønsker å innskjerpe ”4-årsregelen” som sier at midlertidighet utover 4 år skal gi fast stilling. Det betyr at det etter 4 år som postdoktor ikke kan gis flere midlertidige ansettelser. Men dette blir et stort problem for norske postdoktorer som generelt er lite mobile – ofte har begge ektefellene arbeid som ikke uten videre kan flyttes, og det norske universitetsmiljøet er ganske lite, så det er få stillinger. Utenlandske postdoktorer er pr definisjon mer mobile, og kan kombinere postdoktorperioder i flere land. De får dermed en lengre postdoktorperiode og bedre mulighet for å få fast stilling. Så ved å insistere på 4-årsregelen, reduserer vi muligheten for norske postdoktorer til å få fast ansettelse.

"Tenure track" på norsk

For å løse dette problemet foreslo regjeringen Stoltenberg (Stortingsmelding 18/2013: Lange linjer – kunnskap gir muligheter) såkalte innstegsstillinger, som er en norsk versjon av det amerikanske ”tenure track” systemet, og regjeringen Solberg vurderer å innføre det. En innstegsstilling er en midlertidig stilling der det foretas en vurdering av kvalifikasjonene etter en gitt periode: Er kvalifikasjonene tilstrekkelige, blir det fast ansettelse, ellers avsluttes ansettelsen.

Det er imidlertid risikofylt å ta ut ett aspekt av et suksessfullt, men ganske kynisk arbeidsmarked i USA og tro at det vil fungere i Norge. I USA tas avgjørelsen om fast stilling (”tenure”) etter en nøye vurdering av kandidaten; fins det en bedre kandidat på markedet, gis det ikke ”tenure”, og den forsmådde kandidat må se seg om etter jobb på et (ofte) dårligere universitet. Det først når vi ser at noen kandidater ikke gis fast stilling, at vi ser om systemet virker i Norge.

Et annet viktig aspekt ved systemet med innstegsstillinger er at det ikke blir flere faste stillinger av dette, og det blir ikke lettere å få fast stilling. Det betyr bare at et lite antall personer er heldige og dyktige og får en innstegsstilling, og deretter trekker stigen opp etter seg. Det amerikanske universitetssystemet er karakterisert ved vesentlig større mobilitet og svakere stillingsvern enn det norske systemet.

Fast med midlgeritid fnansiering

I våre naboland Sverige og Danmark er det betydelig svakere stillingsvern enn i Norge, og i Sverige er det blitt stadig vanligere i universitetssektoren med ”faste stillinger med midlertidig finansiering”, dvs at man er fast ansatt så lenge man kan finne finansiering. Vi har sett at dette er blitt vanligere også i Norge. Dette er ikke veien å gå, og åpner for en svært uklar situasjon om finansieringen opphører.

For å klare den internasjonale konkurransen må kampen om faste stillinger ved universitetene være hard, og dette gjelder særlig når stillingsvernet er sterkt. Doktorer og postdoktorer må i større grad enn nå forberede seg på et arbeidsliv utenfor akademia. Det betyr større krav til mobilitet hos dem som ønsker å få fast stilling i akademia. Innstegsstillinger er god idé for dem som får disse stillingene, men løser ikke problemet med midlertidighet.