Driver poetisk miljøaktivisme

-Problemer vår dominerende kultur har skapt for naturen, er et grunnleggende tema i kunsten min, forklarer årets nyutnevnte NTNU-kunstner.

Han sitter i en dyp lenestol i verkstedet sitt i Lademoen Kunstnerverksteder. Sier han synes det er stas å skulle være universitetets egen kunstner det neste året. Utnevnelsen kommer på toppen av et allerede fullt, tett og arbeidskrevende utstillingsprogram.

Særegen signatur

Han jobber allerede minst tolv timer om dagen. For tiden er råmaterialet i tre, digre bjelker av gammel malmfuru med kjerneved som tåler nesten alt. Han hugger, sager, meisler, skjærer, pusser, tilpasser og monterer. Treet blir til skulpturer som forteller noe om hvordan vi i dagens samfunn utnytter naturen på en måte som kan gi uopprettelige skader. Det er fysisk hardt arbeid, det er kunst og håndtverk og det tar tid. Det blir neppe blir mange ledige stunder å tilbringe i den lenestolen fremover.

-Vi fjerner oss mer og mer fra begrensningene, fra hva naturen rundt oss egentlig tåler. Vi har ikke lenger den samme lokale tilknytningen til materialene vi bruker. Alle vet at vi overforbruker naturressursene, men viljen til å handle annerledes mangler. Jeg er nok litt pessimist, sier Tore Reisch.

Allerede for halvannet år siden, da han var ferdig med sin Master of fine Arts ved Kunstakademiet i Trondheim, var han på god vei til å utvikle sin egen, helt særegne signatur.

Poetisk miljøaktivisme

Arbeidene hans er blitt beskrevet som poetisk miljøaktivisme. I det ligger at han beveger seg friere i forhold til temaet, uten å nødvendigvis legge til rette for en politisk diskusjon. Han jobber først og fremst med skulptur. Og han har denne pasjonen for håndtverket.

-Jeg søker en personlig signatur på arbeidene mine. Det er vanskeligere å få til med den mer konseptuelle kunsten. Den er spennende, men vanskeligere å kjenne igjen kunstneren i, sier han.

Knytte faglige bånd

Utnevnelsen til NTNU-kunstner kom under åpningen av årets Trøndelagsutstilling. Verket han deltar med, har han kalt «Digging where we stand», en svær gravemaskinarm med en skuffe av tre. Og i skuffen, jord, stein og en armert kloss av betong.

Han mener tematikken i kunsten hans, bruken av naturressurser, passer godt sammen med NTNU. Utdanning og forskning, enten det er medisin, arkitektur eller naturvitenskapene, det handler om det samme.

-På akademiet var det mye snakk om og intensjoner om mer tverrfaglig samarbeid. Det ble ikke så mye av det i praksis. Jeg håper å knytte faglige bånd til miljøer ved NTNU i løpet av dette året, og har allerede vært i kontakt med arkitektur, sier Reisch.

Tidlig bemerket

Allerede på bachelorstudiet i 2009 dro han veksler på Institutt for materialteknologi. Da gjorde han seg bemerket med installasjonen «Pinus Silvetris», som står i Tømmerdalen i Bymarka.

Verket består av fem 3,5 til seks meter høye furustammer, som alle ser ut til ha vokst inn i en stadig mer degenerert tilstand.

På gulvet i verkstedet på Lademoen står treskulpturen «Becoming Rooted in this Place». En motorsag nennsomt utskåret i tre, i ferd med å partere en mer industrielt formet trestamme.

Alt laget i furu, trespon og lim. Den er nylig kommet tilbake hit, etter å ha vært vist i Hydrogenfabrikken Kunsthall i Fredrikstad.

Ved siden av står prosjektet han jobber med nå, en skogsmaskin som skal frakte det han kaller noen «kulturpåvirkede trær». Også denne skulpturen utføres i tre, kjerneved av malmfuru. Tåler en støyt, motstandsdyktig mot vær,vind, tid. Her er ingen skruer, bolter, spiker eller plugger i andre materialer. Alt utført i gammel teknikk. Skulpturene er som byggesett, der alle deler passer i hverandre, som laft. Kan monteres, demonteres, flyttes, monteres på nytt.

Masteroppgave ble innkjøpt

Det siste året har han jobbet mest med tre, men han vil også huskes av mange for stein- og betong skulpturen «The Great Forgetting». Dette var avgangsarbeidet hans på fjorårets masterutstilling. Den ble innkjøpt til Trondheim Kunstmuseums samling. Det skjer forholdsvis sjelden at et verk fra avgangsutstillingen havner i så eksklusivt selskap.

- Et høydepunkt, sier kunstneren om den saken.

Kunst tatt i bruk

Skulpturen viser deler av et laftet hus som er utført i betong, og den forstenede strukturen er delvis oppslukt av bakken. Krystallignende former, også utført i betong, sprenger seg gjennom huset, og tilfører verket en dimensjon som vitner om et enormt langt tidsperspektiv. I beskrivelsen heter det at «Skulpturen viser elementer fra tidligere norske tradisjoner i en tid hvor det var vanlig å bruke lokale naturressurser i husbyggingen, mens alle elementene som inngår i skulpturen er gjenskapt med byggemetoder og materialer som peker mot samtiden».

Den ble plassert i Høgskoleparken. Kunstneren fryktet hærverk, det var vår, midt i russetida, og plenene sydet av liv.

Frykten var ubegrunnet. Men etterlatenskaper i form av brukte prevensjonsmidler tyder på at verket må ha hatt en viss tiltrekningskraft og ga ly for noen som var tiltrukket av hverandre.

-Det var morsomt at det ble tatt i bruk, smiler han.

Multikunstner

Tore Reisch har mange uttrykk. Han er også tegner, og arbeidstegningene til de store, grove og rå skulpturene står i rak motsetning til de ferdige verkene. Det er en fin, forsiktig og uhyre detaljert strek. Han har også stilt ut tegningene sine, og en av dem pryder platecoveret til hip-hop bandet Gode Ord Dør Sist.

For få uker siden hadde de release-party i Trondheim. Reisch spiller gitar på fire av låtene.

-Det er hip-hop, men ikke sånn hverdags hip-hop. Det er mer samfunnskritikk, litt dystrere, forklarer han.

For et halvår siden ga han også ut sitt eget soloalbum: «Reisch: the Mountain behind the Mountain». Den er produsert i øko-vinyl, til salgs i vinylforretninger og på nett, men han har ikke hatt tid til å promotere den.

-Det viktigste var å få manifestert dette materialet, samlet det og gitt det ut, sier Reisch.

Travelt år forut

Det neste året blir et produksjonsår. Utstillingsprogrammet er fullbooket. Mye arbeid ligger foran. Hardt arbeid.

-Håndtverket er jo en del av kunsten, disse tingene er ikke gjort på en dag, slår han fast.

Først skal han ha et par mindre utstillinger med tegninger i Babel og Trondhjems Kunstforening. Deretter venter en separatutstilling med skulptur i Østfold Kunstsenter. I september deltar han på skulpturbiennalen ved Vigelandsmuseet, før han skal ha en stor separatutstilling i Nord-Trøndelag fylkesgalleri. I november inntar han igjen Trøndelag senter for samtidskunst.

I tillegg jobber han med et utsmykningsoppdrag, to skulpturer i tilknytning til Jakobsli barnehage i Trondheim.

Arbeidsro i Trondheim

-Det er artig å arbeide med dette. Fint å bruke kroppen på å bearbeide naturmaterialer. Jeg jobber mye, men det hender at kroppen sier fra før hodet, om at nå er det nok.

Mange av medstudentene er flyttet ut av byen. Trondheim blir litt liten som kunstby. Bergen blomstrer. Foreløpig blir han her. Her får han arbeidsro, og her har han inspirerende kunstnerkolleger som også jobber på det samme feltet.

- Men når dette er over, sommeren 2014 kanskje, er det tid for å dra ut. Ta en periode i utlandet, fri fra produksjonen.