Har du fått «Call for papers» fra den nye Open Access-forleggeren Science and Education Publishing? Det smarteste er trolig å styre unna. Antakelig er dette nok en tvilsom blomst i floraen av internettjuks.
Vitenskap. SciEP tråler rundt i håp om å fiske opp en og annen håpefull artikkelforfatter - inkludert en skarve UA-journalist.Skjermdump
Skeptisk. - Om man ikke får bekreftet at noe er ekte, bør man styre unna, sier professor emeritus Jeremy Hawthorn.
Ferskt forlag. Har 85 internasjonale vitenskapelige tidsskrift, og ni venner på Facebook.Skjermdump.
Det nye forlaget, som ser ut til å ha hovedkontor i en liten leilighet i Newark, USA, står bak en masselansering av hele 85 splitter nye internasjonale tidsskrift - hovedsakelig innen teknologi, naturvitenskap og medisin. Forleggerens Call for papers har de siste dagene havnet i mange innbokser ved NTNU.
Tvilsomt og uproft
Forlaget har vært under lupen hos den kanadiske bibliotekaren Jeffrey Beall, som har gjort det til sin misjon å avsløre tvilsomme publikasjonskanaler. På tampen av fjoråret påpekte han flere punkter som burde få alarmklokkene til å ringe blant potensielle artikkelforfattere verden over.
Beall viser også til forlagets temmelig uproffe Facebook-side, satt opp under et italienskklingende navn - og med ni venner. Forleggeren har heller ikke svart på spørsmål Beall har sendt via e-post.
Invitasjonen, som også havnet hos UAs journalist, er signert David Rain. «Jeg kan ikke finne noen i den akademiske publikasjonssfæren med dette navnet», slår Jeffrey Beall fast.
Følge av utviklingen
Professor emeritus Jeremy Hawthorn ved Institutt for moderne fremmedspråk ved NTNU, fattet også mistanke. Med ståsted i humaniora, reagerte han på invitasjonen til å publisere på et forlag med teknisk-naturvitenskapelig hovedprofil.
- Når jeg får en slik e-post, som åpenbart er sendt til alle, blir jeg mistenksom. Det første treffet på Google viste også at dette forlaget virker å ha svin på skogen, sier Hawthorn.
Han påpeker at etter hvert som utviklingen går mer og mer i retning Open Access, øker også antallet som hopper på toget og bruker det til lansere sin egen forretningsidé.
Det koster ingen ting å sende inn en artikkel, men straks en artikkel blir antatt, kommer kravet om penger. Gebyret for publisering varierer fra 80 til 320 amerikanske dollar, alt etter om artikkelforfatteren er hjemmehørende i lav- eller høyinntektsland.
Unngå legitimering
- Vi må holde øynene åpne for dette. I et tenkt tilfelle kan en litt blåøyd forsker sende inn en artikkel, få den antatt, og deretter ønske å legge den inn i Cristinbasen for å registrere publikasjonspoeng. Om vi ikke er flinke til å stoppe slike fremstøt, risikerer vi en slags legitimering av juksetidsskrift, mener Hawthorne, som regnes blant de internasjonale tungvekterne innen engelskstudier.
Fra kolleger i Storbritannia hører han at dette etter hvert er et kjent fenomen, og at flere og flere virker å tjene penger på det.
Kreativiteten blomstrer i takt med den digitale utviklingen, og nye arter av internettjuks dukker stadig opp. Vitnemålsfabrikker og universiteter som bare eksisterer i cyberspace har vært kjent lenge.
Høsten 2011 skrev UA om at vitenskapelig ansatte ved NTNU og andre norske universiteter har betalt dyrt for å få skrive profileringsartikler i tidsskriftet Public Service Review. Dette viste seg å være et rent annonsemagasin, som blant annet distribueres gratis i EU-parlamentet og til beslutningstakere i Brüssel og andre land.
Sjekk ektheten
- Det som nå er kommet fra SciEP er den akademiske utgaven av «Hei, du har vunnet tre millioner kroner, bare send oss tre tusen kroner for å få dem utbetalt», humrer Jeremy Hawthorn.
- Men er det ikke litt merkelig at de presumptivt høyest skolerte blant oss skal bite på den slags?
- Vi kan alle gjøre dumme ting. Det å ha doktorgrad betyr ikke nødvendigvis at en er smart på alle plan.
-Og ønsket om publikasjonspoeng og klatring på den akademiske rangstigen kan overskygge den kritiske sans?
- Hvis man har stått lenge i en midlertidig jobb, og har en artikkel som man nærmest er desperat etter å få utgitt, så kan det jo være fristende, kommenterer Hawthorn.
Også seriøse aktører
Hawthorn understreker at det selvsagt finnes respektable og seriøse Open Acces-forlag. Han nevner NEW BOOKS ON LITERATURE som ett eksempel. Her er det full åpenhet om de akademiske størrelsene som sitter i styret, tilknytning til et amerikansk Ivy League- universitet med videre.
- Det første man bør gjøre når man får et slikt tilbud er å bruke Google. Om man ikke får bekreftet at noe er ekte, bør man styre unna, sier Hawthorn.
Får kritikk
Allerede på tampen av fjoråret varslet SciEP at de tok i mot nye artikler, til tross for at ingen av de 85 nye tidsskriftene da hadde etablert et redaksjonsråd eller styre. Kanadieren Jeffrey Beall, som sammenligner denne typen forleggere med åtseletere, slo ned på manglende transparens og advarte mot samarbeid. Beall publiserer også lister over det han mener er tvilsomme tidsskrift, og har skaffet seg både svorne tilhengere og iltre motstandere.
I forumet på hjemmesiden sin får han også motbør. Diskusjonen går om hvorvidt Beall er for kritisk, men selv holder han fast ved at han står fullt og helt ved sin analyse av SciEP.
