- Større problem uten linjeforeningene

Jeg skal være ærlig. Da jeg startet på NTNU, var jeg ikke særlig fan av linjeforeninger. Jeg visste ikke helt hva en linjeforening var, men etter å ha lest meg litt opp, var jeg overbevist om at linjeforeningene bestod av en haug fylliker som bare drev med tull (delen med fylliker er vel for så vidt ganske sann).

Etter to år på NTNU, har jeg rukket å utvikle en kjærlighet for linjeforeningene, ikke bare min egen, men også de små rare tingene som gjør de andre linjeforeningene unike. Jeg har også forelsket meg i menneskene som driver linjeforeningene. Det flotteste jeg vet, er engasjerte mennesker. I linjeforeningene finner du et helt vilt antall mennesker som, i motsetning til folk i den ordinære politikken og studentpolitikken, ikke gjør dette for å gjøre karriere (man møter iallfall sjeldnere sånne mennesker i linjeforeningene).

Grunnen til at jeg elsker linjeforeninger, er deres genuine ønske om å forbedre studiehverdagen til sine medstudenter. Det at så mange mennesker legger ned så vanvittig mye med tid og arbeid når de allerede har jobb og studier å tenke på, er ikke mindre enn vanvittig imponerende.

En av grunnene til at linjeforeningsleder har blitt et av mine favorittverv, er uten tvil hvor nært man kommer de man jobber for. Det var noe jeg la spesielt merke til i fadderuka. Man kan si mye om fadderukene på NTNU. To uker med fyll, fest og litt bråk. Vi er ikke særlig populære blant resten av befolkningen i Trondheim og kanskje ikke heller så utrolig populære blant forelesere og professorer. Allikevel mener jeg at fadderuka er noe av det flotteste vi gjør i løpet av året.

I år hadde Paideia cirka 30 faddere, de kom i tillegg til alle pampene som ikke klarte å holde seg unna fadderuka. Det er ganske mange frivillige om man regner med at det er rundt 140 studenter på årene over. I løpet av fadderukene tok vi vare på rundt 180 fadderbarn. Som linjeforeningsleder varmet det hjertet mitt å se hvordan fadderbarna ble knyttet til hverandre og fadderne sine. Det var mye arbeid, og de 30 frivillige ga utrolig mye av seg selv. Men jeg tror vi alle er enige om at det er verdt det.

Utrolig mange studenter sliter med ensomhet. Her mener jeg at linjeforeningene bidrar med viktig arbeid. Både ved å hjelpe de nye studentene med å skaffe seg et sosialt nettverk og ved å følge opp dette ved å ha flere sosiale arrangementer i løpet av året som alle kan delta på, skaper vi en viktig sosial arena med mye lavere terskel en hva som er vanlig. Om ikke linjeforeningene hadde eksistert ved NTNU, tror jeg vi hadde hatt et mye større problem i Trondheim, en by ekstremt mange flytter til uten å ha et stort – eller noe – sosialt nettverk å støtte seg på.

Derfor blir jeg ganske irritert over å se hvor sterk kritikk linjeforeningene får, og hvor lett folk tar på det å stikke kjepper i hjulene våre. Dette er på ingen måte en støtte til de til tider ekstreme opptaksritualene til linjeforeningene. Jeg er ikke særlig fan av hvor langt enkelte går og jeg tror at fellesskap kan bygges på andre måter enn å smøre førsteklassinger inn i kebabfett eller gaffateipe dem på armer og bein, for så å få dem til å føre en skrue over Stripa. Men selv om disse ritualene til tider er vel ekstreme, burde linjeforeningene først og fremst få skryt over å sette sikkerheten i høysetet når man gjennomfører slike ritualer (som for mange er tradisjoner som man har hatt i flere tiår).

Jeg tror at mye av kritikken rettet mot linjeforeninger og hva de driver med kommer fra manglende forståelse. Jeg tror at om de som kritiserer linjeforeningene hardest hadde brukt litt tid sammen med oss, sett hvordan vi arrangerer immatrikuleringsball, sett hvordan vi jobber med det å skape en forbindelse mellom det faglige og sosiale, og sett hvordan man skaper et unikt samhold mellom studenter, så hadde kritikken dempet seg.

For to år siden visste jeg så vidt hva en linjeforening var, og særlig fan var jeg ikke. I dag fikk jeg gjenvalg som linjeforeningsleder og jeg gleder meg utrolig til å fortsette i vervet frem til januar. For selv om det er utmattende, og selv om mange mener vi bare driver med tull, så er det et av de mest givende vervene jeg noensinne har hatt.

Maria Honerød

Linjeforeningsleder i Paideia, linjeforeningen ved Pedagogisk institutt ved NTNU

Publisert 2. september på egen blogg. Republisert med tillatelse.