Hvite menn som pusher 500

I skrivende stund er jeg på vei til forelesning i Ex.phil. Det er viktig fag, som skal gi alle norske studenter overblikk over den vitenskapelige tradisjonen, hvor tankene vi tenker hadde sitt utgangspunkt. Det pleide å være studentens første møte med akademia.

Examen Philosoficum er eksamen i den mannlige, hvite tankehistorien. De gamle grekerne reiste over Middelhavet og fikk inspirasjon av noen, ikke navngitte vitenskapsfolk. Grekerne la grunnlaget for epistemologien, den politiske filosofien, og all vitenskap. Etter dem kom den ene europeiske mannen etter den andre, og drev vitenskapen framover.

Hva de toneangivende filosofene mente om kvinner, hvordan de så på mennene i de lavere samfunnssjikt, er så knyttet sammen med klassesamfunnet at det nesten ikke trengs å nevnes engang, dette virker som gjengs oppfatning.

Dette er ikke en ny diskusjon. Da feministene gjorde sitt inntog i akademia på 80-tallet, var synliggjøringen av glemte kvinner et av de største prosjektene. Sammen med kjønnsteori, som etter hvert utviklet seg til å bli dekonstruktivistisk, postkolonialistisk teori og interseksjonelle perspektiver, har kvinner, venstreradikale, og andre sett på kunnskapen vår med et kritisk blikk.

I BBC-serien «Kvinnenes Historie» som nylig ble vist på Nrk, ble det fortalt at det antikke Hellas var det mest kvinnefiendtlige samfunnet i sin samtid. Faktisk ble det sammenlignet med Afghanistan under Taliban. Er ikke dette viktig kunnskap for å forstå hvorfor Aristoteles tenkte som han gjorde?

Dette enorme prosjektet har ikke blitt omfavnet av alle, tvert imot. Hvis du gjør som meg, som startet med kjønnsstudier og så gikk videre til de de «kjønnsnøytrale» fagene, vil du få problemer. Postkolonialistisk tankegang står i pensum som en pinlig parentes sammen med kvinnene.

Hva er objektiv kunnskap, og hva er politisk propaganda forkledd som kunnskap? Dette er et vanskelig spørsmål, og nettopp derfor er det kanskje også verdt å forsøke å gi oss studenter en innføring i filosofihistorien som er mangfoldig og setter spørsmål ved gitte sannheter.

Det går et skille mellom beklagelig usynliggjøring og vranglære. Det er seierherrene som skriver historien. Men New Historicism og synliggjøringsprosjektet har gitt oss en kunnskapens gave som ingen forsker med respekt for seg selv som vitenskapsmann (eller kvinne) bør stille seg likegyldig til.

Maktdannelse, statsdannelse. Forståelsen av gruppers posisjon og ideologien bak kan ikke være fullkommen uten at man har et reflektert forhold til kvinners, fattiges og minoriteters posisjon. Dette er å analysere de store teoriene gjennom de aktuelle teoretikernes utgangspunkt og verdensanskuelse. Det er å være kritisk.

Uten dette vil kvinneundertrykking og klassesamfunnet rolle framstå som et historisk utgangspunkt, nærmest en objektiv sannhet. Det er kanskje ikke det beste grunnlaget for akademisk tenking og forskning.

Les mer av UAs gjesteskribenter her.