De største får mest fra EU
Regjeringen bør satse mer på de største universitetene om de vil ha mer forskningsmidler fra EU. Det er tilrådningen i en ny rapport fra NIFU.
En av grunnene til at store institusjoner får mer penger fra EU, er også at de har et godt administrativt apparat, som kan ha spesialister på EU-søknader.
Å velge de riktige partnerne er viktig for å få penger fra EUs forskningsprogram.
– Hvis målet er å innfri Regjeringens mål om at 2 prosent av midlene i Horisont 2020 skal gå til Norge, så vil det være mest effektivt å satse på de store og de spesialiserte institusjonene, sier Fredrik Piro ved NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning til Uniforum.
På oppdrag for Norges forskningsråd har NIFU studert hvor viktig valg av partnere er for å få tilslag på søknader i EUs rammeprogrammer for forskning (både det syvende rammeprogrammet og Horisont 2020).
«Den mest effektive strategien for å øke norsk deltakelse i og retur fra Horisont 2020 er å satse på de største og ledende norske aktørene», står det i rapporten. Det vil si å satse enten på de som allerede har mye erfaring med EU-prosjekter, eller på andre som er attraktive for andre store europeiske institusjoner å samarbeide med.
Viktig med god administrasjon
– De som har gode partnere, gjør det godt, forteller Piro, og legger til at de institusjonene som får mest igjen for EU-søknadene sine er de som har partnere med mye erfaring fra tidligere EU-søknader.
En av grunnene til at store institusjoner får mer penger fra EU, er også at de har et godt administrativt apparat, som kan ha spesialister på EU-søknader. Piro forteller at i intervjuer med forskere på Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus, så har de trukket fram den gode, administrative støtten.
– Disse institusjonene har EU-rådgivere som er gode på å tilrettelegge og følge opp. UiO er store og satser mye på å være med på EU-forskning, derfor har de har en profesjonell stab, sier Piro.
Vanskelig for nykommere
Mindre institusjoner har ikke den ekspertisen selv, og selv om Forskningsrådet har et godt rådgiverapparat, så mener Piro at det er viktig å ha et eget administrativt støtteapparat for EU-arbeidet.
Når de de etablerte institusjonene i tillegg ofte samarbeider med andre større og sentrale aktører er det vanskelig for nye institusjoner å komme inn i rammeprogrammene.
Samtidig viser rapporten også at de spesialiserte forskningsinstituttene har gode forutsetninger for å lykkes. I tillegg til faglig styrke, kan det også handle om at de har gode partnere innenfor samme felt.
Norge er best på klima
Norge gjør det ikke like godt innenfor alle programmene i Horisont 2020, og i mange programmer samarbeider norske institusjoner med mindre sterke og erfarne universiteter enn for eksempel danske og svenske søkere. På den annen side har Norge gjort det veldig godt i blant annet klimaprogrammene. Her får Norge både innvilget mange av søknadene og mye penger i hvert prosjekt.
– Sammenlignet med andre land, har de norske institusjonene veldig sterke partnere, samtidig som de norske miljøene selv er sterke og attraktive for utenlandske miljøer å ha med i sine konsortier. Her har særlig mange av de spesialiserte instituttene våre innen hav, klima, energi og miljø gjort det veldig godt, forteller Piro til Uniforum
