Oppgjørets time og sensurens mangler

Jeg er sikkert ikke alene om å ha tatt med meg sensur hjem i julen. Det hører på et vis sammen, lukten av granbar og kongerøkelse i stuen og de digre bunkene spredt rundt på juledukbekledde overflater. I år var målsetningen å bli ferdig før Kongens tale på nyttårsaften, og jeg kan røpe at champagnen smakte ekstra godt den kvelden.

Ordet «sensur» vekker sjelden positive følelser, hverken hos sensor eller den sensurerte. Unntaket var selvsagt den gangen for lenge siden, da universitetene trengte eksterne sensorer og jeg selv var på jakt etter ekstra inntekter og en fot i institusjonens dørsprekk. I ettertid fremstår det som en gylden tidsalder, der vi var to eller tre fagpersoner som leste gjennom hver studentbesvarelse og diskuterte oss frem til en karakter. På noen fag var det obligatorisk muntlig, mens vi andre steder kunne kalle inn en student til muntlig prøve hvis vi var i tvil om karakteren. Begge eksamensformer var interessante å få innblikk i for en som bare noen måneder tidligere selv hadde vært student. I ettertid ser jeg at den akademiske læretiden min startet her, slik den gjorde for veldig mange i min og tidligere generasjoner.

En dårligere sensurordning

Overgangen fra flere sensorer og ekstern sensur til enesensur – i praksis gjerne faglæreren selv – er en av de mest betenkelige rasjonaliseringstiltakene universitetene har gjennomført. Fra et faglærerperspektiv betyr det at man mister et verdifullt kontaktpunkt med andre fagmiljøer og nyttige tilbakemeldinger på pensumvalg, utforming av eksamensspørsmål og så videre. Noen av de mest spennende faglige samtalene jeg har hatt har oppstått i pausene mellom en serie muntlig-eksamener. Fra et institusjonsperspektiv er det åpenbart at man gikk fra et solid, men dyrt, kvalitetssikringssystem til et billigere kvalitetssikringssystem basert på stikkprøver og uten jevnlig kalibrering institusjonene imellom.

Det store mysteriet er at studentorganisasjonene har godtatt denne endringen. I stedet for å slåss for en god sensurordning, har studentene tilkjempet seg rettigheter på et nærliggende område, nemlig klagerett og retten til å ta opp eksamen.

Klageretten er på mange måter rimelig, ikke minst med tanke på at det stort sett bare én fagperson som har bestemt karakteren. Fordi sensurfristene er knappe, sensurbunkene er tykke og sensuren gjerne inntreffer når man helst skulle gått rundt juletreet eller tatt årets første utepils, er det ikke til å unngå at noen av besvarelsene blir lest for raskt. Jeg skulle imidlertid ønske at klagen måtte begrunnes. Jeg tror det ville være lærerikt for studenten å forklare både for seg selv og den nye kommisjonen hvorfor karakteren ikke er riktig.

Blind klagesensur er problematisk

Hvilket bringer meg til neste problem: blind klagesensur. Ved NTNU praktiserer vi blind klagesensur, som betyr at de nye komiteen ikke får vite hvilken karakter besvarelsen opprinnelig fikk. Det er ekstremt problematisk. Når man setter karakterer på et kull studenter i humaniora og samfunnsvitenskap, er karakteren i noen grad relativ; den forholder seg til resten av karakterene i kullet. Når noen få besvarelser løftes ut av gruppen og vurderes på nytt av en helt ny komite, har ikke klagekomiteen mulighet til å kalibrere karakterene mot resten av gruppen. I tillegg kommer ofte enda en kompliserende faktor – klagekomiteens medlemmer har ikke undervist i emnet og de har ikke nødvendigvis lest pensum. Dette hender i hvert fall av og til i mitt fagmiljø. Den blinde sensuren er i enkelte tilfeller virkelig blind. Jeg har selv vært med på å gi «F» til en kandidat som klaget på en «C». Vi mente at studenten ikke hadde besvart oppgavens spørsmål; hadde vi lest de andre besvarelsene i kullet hadde vi muligens kommet frem til at mange andre studenter hadde begått den samme misforståelsen, og dømt mildere. I mine øyne hadde det vært en langt mer rettferdig ordning for både student og sensor at den gamle karakteren ble presentert til komiteen sammen med en begrunnet klage.

Betale for å ta opp eksamen

Retten til å ta opp eksamener kan også være et smertens barn. Det er klart at man innen profesjonsstudiene trenger denne muligheten; det er menneskelig å feile og innen enkelte fagfelt er det viktig at alle kandidater har nådd et visst nivå i alle emner. I humaniora, derimot, oppleves retten til å ta en eksamen tre ganger som et problem. Mange av emnene våre endrer innhold etter hvem som har emneansvaret, og vi har vært nødt til å lage eksamensoppgaver basert på gamle pensumlister lenge etter at vi har sluttet å tilby undervisning i dem. Av og til føler jeg at jeg bruker mer tid på å lage en ny eksamensoppgave enn kandidaten bruker på å besvare den. I videregående skole må man betale for å gå opp som privatist. Dette er en ordning som også burde innføres på universitetet.

Det finnes en siste skanse for to sensorer, nemlig muntlig eksamen. Det er en krevende eksamensform, både for student og sensor, og den tar tid, særlig på store emner. Men i mine øyne oppveies mange av ulempene ved at den ofte gir et veldig godt bilde av studentens kunnskaper og ferdigheter, og den eliminerer problemet med plagiat eller fusk. Det føles riktig å dele det store ansvaret med å sette karakter på studentene med en kollega – ikke av og til, men hver gang. Og sist, men ikke minst - den er papirløs!