Ifølge UA 24. januar sa rektor følgende om campusprosjektet, til ”alt som kan krype og gå av ledere ved NTNU”, med en hevet advarende pekefinger: “Selv om du ikke vet akkurat hvor fornøyd du kommer til å bli, er det en lederforventning at du framsnakker dette prosjektet”.
Særlig tydeligere kan vel toppstyringen av NTNU neppe uttrykkes. Rektor fortsetter med en definisjon av “virkelige venner”, som er venner som er kritiske, men poengterer at dette ikke er synonymt med å være ”kverulerende, kranglete, negativ.” I følge rektor er de kritiske vennene de virkelige vennene, fordi de utfordrer, oppmuntrer til å tenke en gang til, og tør å bringe motforestillinger.
Jeg får rett og slett dårlig smak i munnen av dette fordi den løftede pekefingeren og hangen til å invitere sine ”kritiske venner” og avvise de kranglete (formodentlig de mer grunnleggende kritiske), minner oss om en type nåtidige ledere som norske universiteter ikke trenger.
Stilen bryter totalt med den kritiske åpenhet universitetene er tuftet på og den faglige autonomi som er nedfelt i universitets- og høyskoleloven. Et pekefingerpoengtert krav om å framsnakke toppledelsens beslutninger står dessuten i fullstendig motsats til skandinaviske demokratiske bedriftsmodeller og ledelsesidealer.
Når rektor i samme åndedrag snakker om å utvikle kunnskapsbasen som politikken og demokratiet bygges på, å utdanne reflekterte samfunnsborgere, samt å hegne om den kunnskapsbaserte debatten, så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Her er det ingen kobling mellom hevdede idealer og egen praksis. For er det noe rektorat og stab har demonstrert i campusprosjektet, så er det evnen til å ignorere faglige innspill og dialog med sine kritikere (som kanskje ble definert som kverulanter og ikke venner?).
Jeg har tidligere reagert på tre indre konflikter i foreslåtte campusmodellen, (1) å bruke parken som argument og samtidig bygge den ned, (2) å argumentere for et 50-årsperspektiv og samtidig signalisere at fremtidige behov må dekkes av de andre ikke-valgte modellene, og (3) at man først ( i Adressa 17.12.13) har signalisert at man ikke driver byutvikling, men deretter ( Shetelig i Adressa 08.07.16) at den foreslåtte modellen skal redde bydelen Elgeseter. Til det siste punktet sier Bovim nå ( på årets første styremøte UA 24.01.17) at rådhuset har interesse av at NTNU utvikler Elgeseter gate, med butikker og lignende, men at Kunnskapsdepartementet ikke vil være interessert i dette. Så da er man altså tilbake til 2013-argumentet.
I samme styremøte peker rektor på at det går an å få til en samlet campus “uten å røre et grasstrå i grøntområdene”, men at man da må vi “ta sørområdene i bruk, så får vi snakke med Rådhuset om det er så mye bedre”. Det er litt som den gretne tenåringsgutten som blir sendt på nærbutikken for å kjøpe salami, men som selv mest har lyst på sjokoladepålegg, og fordi han ikke får lov til å kjøpe dette, kommer hjem med makrell-i-tomat, som han vet at ingen i familien liker. Så kan de se hvor fornøyd de blir da, liksom. Med slike reaksjonsmønstre blir det vanskelig å tro på at dem som kommer med motforestillinger settes pris på, som de ”virkelige vennene”.
Vi er neppe tjent med en universitetsledelse som til de grader stirrer inn i sitt eget navlelo for å ta beslutninger heller enn å åpne opp for reelle faglige diskusjoner. Flere med meg har bidratt faglig i interne møter uten at dette synes å ha hatt noen betydning (dette ser man enklest i vårt system ved bruk av referanser). Mange fagfolk fra NTNU har dessuten bidratt med faglig begrunnede innspill i offentligheten, blant annet flere arkitekter og noen av oss fra Dragvollmiljøene. Så vidt jeg kan se er ingen slike innspill respondert på, med den åpne dialogen innspillene legger opp til, og slik sedvane er i offentlig debatt.
Jeg har tidligere pekt på diffuse begreper, terningkastmetodikk og mye synsing i NTNUs utredning av modellene ( Adressa 19.08.2016). Tilsvarende har campusprosjektgruppas håndtering av høringsinnspill vært preget av å telle opp støtte til ulike modeller heller enn å integrere faglig innsikt de ulike innspillene bragte på banen. Campusprosjektet har således fjernet seg milevis fra den kunnskapsbaserte debatten, som rektor denne uka anbefalte sine ledere ( UA 24. januar), og tydeliggjør snarere det faktiske enevelde som rektor praktiserer.
Det blir en viss komikk i rektors befaling til sine NTH-professorer om å delta som faktasjekkere i offentlig politisk debatt ( Adressa i går), så lenge han selv ikke styrker redelighet og kunnskapsgrunnlag i egen politikk. For det finnes professorer som følger med og forsøker å fremme faglig føde for politisk debatt, også i campuspolitikken. Når rektor da opprettholder sine antifaglige mantra, som om sammenhengen mellom klumpecampus og dultebasert tverrfaglighet, blir hans befaling til professorene om å offentlig å fremme forskningskunnskap som politisk grunnlag noe underlig.
Kanskje rektoratet heller skulle gått i bresjen for å demonstrere redelighet, vilje til å lære, nysgjerrighet og respekt for faglighet. Nå opplever vi det motsatte, at rektorat og campusprosjekt fra sitt lune rede i hovedbygget på Gløshaugen jevner innspill og høringsuttalelser med jorden i en form for bulldoserdiktatur. Tilbake i gjørma ligger faglig baserte vurderinger, naboskepsis til parkutbygging og troen på reell medvirkning.
Både fra rektor og fra NTNU-styremedlemmer uttrykkes det at man er redd for ikke å få en god køplass blant Kunnskapsdepartementets byggeprosjekter. Et stort og komplett byggeri skal sørge for denne plassen. Men et slikt strategisk hensyn unnskylder på ingen måte en respektløs håndtering av faglige kritiske innspill, som nettopp kunne gjøre leveransen til departementet langt sterkere. Verre er det likevel at campusarbeidet ved NTNU så tydelig demonstrerer en universitetsledelse som er døv for kritisk-konstruktive innspill, som ikke responderer saklig på faglige motforestillinger, som ikke ser betydningen av reell medvirkning, som ikke orienterer etter forskningsbasert kunnskap, men som til stadighet strør om seg med svulstig svada og flaue floskler.
Rektoratet har en framskutt posisjon i planleggingen av strukturer som vil kunne prege Trondheim og NTNU i svært lang tid. Derfor skulle jeg ønske meg en mer grunnleggende refleksjon om universitetets rolle som tung utbygger sett opp i mot en rolle som en mer organisk og langsiktig lærings- og kunnskapsøkologi integrert i byen (uansett campusmodell og plassering). En bredere og mer solid faglig forankring av en slik diskusjon ville kunne legge langt bedre rammer for langsiktig utvikling av kunnskapsbyen Trondheim og ikke bare redusere det hele til et byggeprosjekt. Jeg har nå – etter mye masing og pushing – begynt å innse at denne diskusjonen aldri ble mulig, annet enn mellom ulike fagfolk, samt med kommunens byråkrater og politikere.
Mitt innspill her har relevans utover den konkrete campusdiskusjonen og rektoratets håndtering av den, fordi det berører et spørsmål om respekt mellom ulike fag og mellom fag og praksis. Noe av det viktigste jeg formidler overfor mine studenter er betydningen av grundighet og etterrettelighet, både for solid profesjonell praksis i studier og jobb, og som utgangspunkt for arbeidsetikk og faglig integritet. Men denne integriteten utvikles ikke minst i møtet mellom ulike fag og mellom fag og anvendelse, hvor eksempelvis ”mine” sosiologer opplever eget fags egenskaper og verdi gjennom respons fra ”de andre”.
Når fagpersoner fra NTNU i så liten grad opplever å bli lyttet til i campusprosjektet, bidrar NTNU-ledelsen dermed til å undergrave den faglighet de selv er satt til å forvalte og utvikle.
