De to kulturene – hverdagsversjonen

“Hva driver de med?” “Mange er oppgitte, men gidder ikke engasjere seg”. Hørt det før? Det har mange av universitetets administrativt ansatte. Dette er “Two cultures” i hverdagsversjonen.

I 1959 ble en forelesning holdt i Cambridge, et foredrag som fremdeles gir gjenlyd rundt om i verden. Det var den britiske naturvitenskapsmannen Charles Percy Snow som foredro om det han oppfattet som en kløft mellom to ulike vitenskapelige tenkemåter – den teknologiske/naturvitenskapelige på den ene siden og den humanistiske (litterære) på den andre. Snows poeng var at representanter for de to kulturene ser på hverandre med den største mistenksomhet. Man vet lite om hverandre, men mangelen på kunnskap forhindrer en ikke i å komme med skråsikre karakteristikker av hvordan den andre er, tenker og arbeider, “egentlig”.

Dette skismaet lever muligens i beste velgående også i dag. Men den lever i så fall parallelt med et annet skille som også går loddrett gjennom universitetsbygningen: Forskerkulturen og administratorkulturen. Dette er et skille som ikke er unikt for en kunnskapsinstitusjon. På den ene siden finner vi de som står i primærproduksjonen. I en industribedrift, som smelteverket i Odda eller aluminiumsverket på Husnes, er det ovnsarbeiderne, som jobber fram metallet, som er det fabrikken produserer.

Om organisasjonen er av militær art, er det frontsoldatene, de som er i fremste linje og slåss, som utfører produksjonen. I et universitet er det forskning og studenter som produseres.

Men produsentene greier seg ikke alene. Ikke bare det: Etter som de omkringliggende omgivelser blir stadig mer komplekse, øker behovet for støttefunksjoner. Kommersielle bedrifter opplever at salgsavdelingene tar overhånd. Offentlige virksomheter opplever at kommunikasjonsavdelinger vokser, det samme gjør dataavdelinger, logistikkavdelinger og mer til.

På et eller annet tidspunkt opplever produsentene at de er havnet i mindretall i egen virksomhet.

Det ovenstående utgjør et forsøk på å etablere en kontekst for frustrasjonene som har framkommet i UA de siste par dagene. Vi skal ikke mene noe om sakens enkeltheter, men nøye oss med å peke på at i den grad produsentene opplever at der etableres systemer som gjør hverdagen deres vanskeligere og ikke enklere, er det et problem for hele virksomheten.

Hjertesukket til Tore Syversen er en alvorlig sak: “Ingen av endringene har blitt enklere for oss ansatte. Vi er i flertall og vi koster mest. Og dessuten er vi et vesentlig grunnlag for at institusjonen eksisterer. Alt bør legges til rette for oss, slik at vi kan bruke tid på det vi egentlig er ansatt for å gjøre.”

Det kan hende at problemet er av logistisk art – at nye systemer simpelthen ikke er gode nok. Det kan også tenkes at man har med et informasjonsproblem, ved at de som har laget de nye systemene ikke formår å fortelle brukerne hvordan systemene best brukes. Vi vet ikke. Men vi håper, og tror, at professorens matte sukk hvisker i sentraladministrasjonens murvegger.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Etikken blir viktigere i søknader om midler fra Forskningsrådet

Hopper du harelabb over forskningsetikken når du skal søke Forskningsrådet om midler? Nå vil det straffes hardere.

Forskere i folkemøte om klima:

- Klima taper mot internasjonalisering

Ytring:

Hvem har rett til å mene noe om Høyskoleparken?

Å fremme et argument ved å prøve å frata meningsmotstanderen troverdighet, er et kjent retorisk knep. Men ikke akkurat tillitsvekkende.

Ytring:

Plagiat – den nye utfordringen for forskere?

Her er en historie om hvordan forskningsjuks kan utføres i praksis. Forskere stjal innholdet i et paper skrevet av Antje Klitkou og hennes kolleger.