Ytring

Dropp samlingen!

Nå er smertegrensen for campusprosjektet overskredet, og det er på tide å legge hele samlingsideen død, mener Aksel Tjora.

Aksel Tjora er i Sydney, og det gir ham en god anledning til å tenke fritt rundt campussamlingen..
Publisert Sist oppdatert

Mine gode kolleger Daniel Johansen og Steffen Wellinger har et viktig innspill knyttet til NTNUs campusprosjekt.

LES: Bygging av campus vil skape enorme og unødvendige utslipp

Selv har jeg vært forkjemper for et fysisk samlet NTNU helt tilbake til 2006 da dette kom opp (mest med tanke på å samle studentene), men i de siste par årene - og da som styremedlem - har det blitt vanskeligere å være entydig entusiastisk.

Etter at prosjektet måtte kutte en rekke klimatiltak vedtok vi i NTNU-styret for et knapt år tilbake (tror jeg det var) at vi hadde nådd en smertegrense. Nå er denne overskredet til de grader. I tillegg er flere grunnleggende organisatoriske premisser for å samle NTNU skrellet vekk (f.eks. et sentralt "læringsstrøk" og et samlokalisert musikkinstitutt). Det betyr at man må legge hele samlingsideen død.

Forkjemperne er ute

De sterke forkjemperne for prosjektet er uansett ute av organisasjonen og man kan lettere avvise det hele som et sykt kostbart prestisjeprosjekt som ikke er mulig å forsvare rasjonelt, med blikk på bl.a. økonomi og klimaavtrykk – og det uten at for mange «taper ansikt» (og det må jo være lov å spørre hvor kostbart et ansikt skal få lov til å være).

Å kaste hele prosjektet "på båten" kan frigjøre tid, penger og ikke minst oppmerksomhet for å jobbe for NTNUs utvikling ut fra en mer organisk modell, hvor ulik aktivitet og endringer i fagmiljøene til enhver tid legger premissene for arealer. Det betyr å ta vare på aktivitet i Midtbyen, Kalvskinnet, Gløshaugen og Dragvoll og andre steder, eventuelt flytte på miljøer der det er hensiktsmessig, for eksempel for å samle dem, og også bruke leide lokaler der det er hensiktsmessig. Å eksperimentere med nye transportsystemer bør også være aktuelt.

Fri tenking i Sydney

For tiden er jeg på forskningsopphold i Sydney, er fritatt fra styrevervet i et år, og det gir en fin anledning til å tenke fritt. Mitt håp er at man kan legge all prestisje og skremsler (som at ressurser betinger samling) til side og sette kjerneaktiviteten til NTNU i sentrum.

Gjennom oppholdet her – etter en mye mer dramatisk koronanedstengning i Sydney enn hjemme - observerer jeg også hvor sårbare fagmiljøene er for ulike former for brudd. Det antyder et behov for mye tydeligere styring nedenfra, også når det gjelder de fysiske arbeidsmiljøene.