«Et universitet skal ikke styres som den lokale kennelklubben»

 Kronikken er først publisert i Dagens Nyheter, og republisert i Universitetsavisa med kronikørens tillatelse.

Den intense debatten om tilstanden til akademisk frihet i Sverige har kommet til å berøre saker som forekomsten av en taushetskultur hvor kritiske stemmer ikke får plass (eller med et begrep importert fra USA, cancelkultur). Det er selvsagt ikke enkelt å måle graden av akademisk frihet, men det mest seriøse forsøket som har blitt gjort viser at Sverige ligger veldig dårlig an sammenlignet med andre europeiske land.

Utdanningsminister Mats Perssons (L) forsøk på å rette opp i problemet ved å be universitetene selv vurdere hvordan de håndterer dette problemet har åpenbart mislyktes. Å be gjerningspersonene selv bestemme om noe galt har blitt begått, pleier sjelden å lede noe sted.

I denne saken må man stille det grunnleggende spørsmålet hvorfor vi i det hele tatt har universiteter? Hvorfor skal teoretiske fysikere, teologer, statsvitere og matematiske biologer i det hele tatt virke innenfor samme organisasjon? Hvorfor finansierer ikke bedrifter, interesseorganisasjoner, religiøse samfunn, politiske partier og ideologiske kamporganisasjoner sine egne behov for ny kunnskap og utdanning?

Man kan virkelig, som det har blitt uttrykt, spørre seg hva f-n man som skattebetaler får for pengene fra denne virksomheten hvis den, som det ofte hevdes, bare fungerer som et maktinstrument for allerede privilegerte grupper. Det er ikke snakk om små summer, høyere utdanningssektor koster landets skattebetalere nesten like mye som forsvaret.

En grunn til den offentlige finansieringen er at universitetsideen har vært ekstremt vellykket når det gjelder å skape velstand. Idéhistorisk forskning viser for eksempel at fram til 1500-tallet var lærestedene i den arabisk-muslimske verden langt mer fremstående enn det som var tilfellet med de vest-europeiske universitetene. Det som fikk de sistnevnte til å gå forbi og etterlate resten av verdens universiteter langt bak seg, var nettopp at de kom til å besitte en institusjonell autonomi i forhold til både verdslige og religiøse makthavere.

En av de mest fremstående forskerne om vitenskapens posisjon i verden er Jonathan Cole, tidligere rektor for det anerkjente Columbia University i USA. I sin svært omtalte bok om de amerikanske toppuniversitetenes sterke stilling, understreker han at grunnlaget for de mange sentrale forskningsresultatene som har blitt produsert, nettopp har vært akademisk frihet. Men Cole legger interessant nok til at «noen av de mest subtile truslene mot den akademiske friheten kommer fra innsiden av akademiet selv».

Min erfaring er nettopp dette, at et grunnleggende problem er at en veldig stor del av de som er aktive innenfor denne sektoren ikke forstår hva et universitet er. Mange kan ikke skille virksomheten ved sitt universitet fra det som ville gjelde ved et selskap, en tenketank, en lobbyorganisasjon, en ideologisk kamporganisasjon eller i noen tilfeller selv fra den lokale hundeklubben.

«...inte slösas bort på forskningsfrågor som är besvarade»

De grunnleggende prinsippene for hva som skal skille kunnskapsproduksjonen ved et universitet fra nevnte type organisasjoner, er ukjente og/eller fremmede for store deler av Sveriges universitetslærere og forskere. Disse prinsippene er selvfølgelig ikke meislet i stein, men er godt etablerte i ulike internasjonale universitetserklæringer, hvorav Bolognadeklarasjonen fra 1988 er den mest etablerte. I den fremheves en rekke prinsipper, som for eksempel at virksomheten skal være "uavhengig av alle politiske, ideologiske og økonomiske maktsammenslutninger", at forskningsfriheten er universitetenes "grunnleggende livsprinsipp", og at man skal "bekjempe intoleranse og alltid være åpen for dialog".

Den kanskje mest kjente filosofen på dette området, Robert Merton, har pekt på at universiteter skiller seg fra andre kunnskapsorganisasjoner blant annet ved at det er hva man gjør, ikke hvem man er, som skal telle. Det vil si at ting som status, etnisitet, sosial bakgrunn og kjønn ikke skal være avgjørende prinsipper for hvordan folks forskningsresultater skal vurderes.

Men ved Umeå universitet ser det ut til å ha blitt etablert et prinsipp om at bare personer med samisk bakgrunn får forske på og undervise om den samiske kulturen. Ved Linnéuniversitetet hevder ledelsen at det er helt i sin orden å foreskrive hvilke teorier som skal gjelde i forskningen når professorstillinger lyses ut. Fra student- og forskersiden ved disse lærestedene hersker det en likegyldighetens stillhet om disse spørsmålene.

Den i og for seg velmenende debatten som har vært om denne problematikken har i altfor stor grad konsentrert seg om enkelte overtramp som har funnet sted. Den mer grunnleggende problematikken om forskernes mangel på kunnskap om hva som bør særmerke virksomheten ved et universitet, har ikke blitt problematisert i tilstrekkelig grad.

En mulighet til å rette opp i disse forholdene er å bruke universitetets fremste og beste middel for å oppnå endring, nemlig utdanning. I forskerutdanningen burde det inngå et eget kurs der man får anledning til å analysere og reflektere over universitetets idé og prinsippene bak akademisk frihet, for eksempel gjennom en måneds utdanning.

I dag må disse unge forskerne tilbringe betydelig tid (på mitt lærested ti uker) på kurs i høyere utdanningspedagogikk. I løpet av de nesten 30 årene jeg har vært aktiv i forskerutdanningen, har jeg aldri hørt noe positivt fra noen doktorgradsstudenter om disse kursene. Tvert imot anses de generelt for å være av dårlig kvalitet og bestå mest av trivialiteter.

Tiden kunne vært brukt bedre, for eksempel til en kvalifisert utdannelse om hva som spesifikt kjennetegner den typen organisasjon de kommer til å arbeide innenfor.

Kronikken er oversatt fra svensk ved ChatGPT, oversettelsen gjennomgått av Tore Oksholen.