Skrot campusprosjektet!

Søndag meldte Adressa at campusprosjektet ved NTNU – hvor en av kongstankene er å flytte Dragvoll-miljøene til Gløshaugen – må påregne et kutt på flere milliarder kroner. Nyheten har naturligvis skapt sterke reaksjoner, ikke minst hos ledelsen ved NTNU.

LES OGSÅ: Reaksjoner på kutt i campusprosjekt: - Useriøst, lite dialogorientert, mørk framtid

Innstrammingen kommer på toppen av nedskaleringer som alt er vedtatt, og som NTNU allerede den gang mente var på grensen av det forsvarlige. Hvis de nye signalene fra statsråden blir fulgt opp, kan vi like gjerne skrote hele prosjektet. Problemstillingene statsråden tar opp, er reelle nok. Prisen på både byggematerialer og energi øker kraftig. Det fordyrer prosjektene og øker risikoen for store budsjettsprekker. Generelt bør det også advares mot en del av gigantomanien i både campusprosjektet og andre offentlige byggeprosesser.

LES OGSÅ: - Å bli værende på Dragvoll har også sine kostnader

Skepsis i organisasjonen

I NTNUs tilfelle kommer slike forhold på toppen av en allerede utbredt skepsis i organisasjonen mot hele prosjektet. Vi er mange som frustreres over budskap om at «NTNU» ser samlokalisering som den opplagte veien til et bedre universitet. Vi tror ikke på at folk samarbeider så mye bedre og tettere bare de støter på hverandre i korridorene. Det har kort sagt ikke lyktes ledelsen å overbevise om at gevinsten overstiger kostnaden hvis vi samler oss på et lite område på Gløshaugen.

Når vi vet at allerede de eksisterende kostnads- og arealrammene er så begrensede at de fleste vil få betydelig dårligere arbeids- og studieforhold ved et samlokalisert universitet enn tilfellet er på Dragvoll i dag, er det enklest å bare slå fast at dette bør det ikke bli noe av. NTNU kan i stedet bruke energien på å skape best mulige arbeidsforhold for ansatte og studenter.

Ledelsen kommer naturligvis ikke til å slå fra seg prosjektet over natta, for det er påløpt betydelige kostnader allerede, i tillegg til store mengder energi og prestisje. Men det er umulig å forstå at samlokalisering, gitt statsrådens signaler, er en akseptabel løsning. Organisasjonen er opplagt ikke tjent med usikkerhet rundt dette i enda mange år.

Prosessen vil ta 15-20 år

Selv om man bestemte seg for å gå videre med prosjektet, ville det være så mange skjær i sjøen at det fort ville ta 15–20 år før det var realisert. Jeg kan minne om at da det første byggetrinnet på Dragvoll sto klart rundt 1977, regnet man med at byggetrinn 2 ville være klart i 1982 eller senest i 1984. Mitt eget institutt, den gang kalt Institutt for sosiologi og samfunnskunnskap, holdt til på Lade. De regnet i 1978 med å kunne flytte til Dragvoll i løpet av fem år. Resultatet? Byggetrinn 2 sto klart sommeren 1993! At slike prosesser tar så lang tid, er regelen mer enn unntaket.

Forholdene på Dragvoll er langt fra optimale. I skrivende stund sitter jeg for eksempel på et kontor hvor det lekker vann fra taket og ned på gulvet. Men Dragvoll kan videreutvikles i positiv retning, og til en langt mer beskjeden kostnad.

Leie isteden for å eie?

En annen mulighet er at sektoren kvitter seg med prinsippet om at universiteter i hovedregelen skal eie sine egne lokaler (mens høgskolene som hovedregel har leid dem). På den måten kan det være aktuelt å se nærmere på en tanke som ble lansert da samlokaliseringen ble debattert i 2016, nemlig å samle Dragvoll-miljøene på Leüthenhaven/Kalvskinnet, og derigjennom også bidra til en virkelig byintegrert campus.

Også et slikt alternativ ville bli mindre kostnads- og energikrevende enn en samlokaliseringsprosess på Gløshaugen, som vi nå bør slå fra oss en gang for alle.

Innlegget ble først publisert i Adresseavisen/ Midtnorsk debatt.