Massive Open Online Courses (MOOC) har blitt en samlebetegnelse for åpne kurs som kun tilbys på nettet. Kursene er skreddersydde for å gi undervisning til et stort antall deltakere. Som regel kvalifiserer de ikke til en universitetsgrad, men deltakerne kan få et kursbevis etter fullført kurs.
I Norge handler det hovedsakelig om å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig for studentene på internett. Ingen universiteter har foreløpig vist interesse for den utenlandske MOOC-farsotten.
- NTNU må gå foran
- Det som nå skjer innenfor utdanningssektoren, er så overgripende nytt at vi må tenke annerledes om fenomen som kunnskap og læring, og hvordan vi underviser. Det er synd hvis ikke NTNU utnytter disse mulighetene til å bli et lokomotiv, sier Arne Krokan.
Han er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Tidligere i år ga han ut boka «Smart læring», som blant annet tar for seg hvordan ny teknologi og bruk av sosiale medier baner vei for nye måter å undervise på. I 2010 ga han også ut boka «Den digitale økonomien», der han beskriver hvordan digital teknologi endrer samfunnet.
LES OGSÅ: Blogger om smart læring
Nå har Krokan fått utviklingsmidler fra instituttet for å lage en MOOC i kurset «Teknologiutvikling og samfunnsendring».
MOOC er pop
Åpne nettbaserte kurs tok av da MIT for ti år siden gjorde en rekke kurs tilgjengelig for alle. Arne Krokan begynte å interessere seg for fenomenet da George Siemens i 2008 utviklet sin MOOC, som ble forløperen til alle de nettbaserte kursene som en rekke amerikanske universiteter tilbyr i dag.
- MOOC er et pop-ord. Nå kommer MOOC ut av skapet alle steder og New York Times har skrevet om fenomenet nesten hver uke. Professorer lager egne selskaper og tilbyr undervisning, og noen oppretter egne universiteter, for eksempel Rheingold University. For meg er dette et uttrykk for at samfunnet nå er modent for ny teknologi, sier Krokan.
Dette er altså året da MOOCs eksploderte. Kursene som Harvard, UC Berkeley og MIT tilbyr, via edX, hadde 370 000 studenter i høst. Plattformen Coursera, som ble etablert i januar, har hatt over 1, 7 millioner studenter på sine MOOC-er.
Motivene
- Vi kan naturligvis spørre hvorfor et universitet som MIT legger ut kursene gratis på nett. Er det for å demokratisere tilgangen til god utdanning? Er det for å bygge en merkevare? Er det for å rekruttere studenter? Jeg tror det er en kombinasjon av alt dette, sier Krokan.
Teknologi for alle
Det som har skjedd i det siste, ifølge Krokan, er at dyr publiseringsteknologi er blitt billig og tilgjengelig for mange. Alle kan bli eksperter og i stand til å publisere på nett selv. Det gjør at faglærerne også er i en helt annen situasjon når de skal formidle noe. De åpne kursene har blitt rimelige å produsere, og forelesere som tidligere underviste et par hundre studenter i et auditorium, opplever plutselig at de kan nå ut til tusenvis av studenter fra hele verden.
- Hvis en student i India oppdager at kurs fra MIT, Harvard eller Berkeley er tilgjengelig på nett, og at man kan ta eksamen og få et papir på det, da blir terskelen veldig lav for å skaffe seg ei slik utdanning, sier han.
Krokans observasjon er at parallelt med at teknologien blir allemannseie, så blir undervisninga tilpasset den nye teknologien. Tidligere filmet man forelesninger og la disse ut på internett. Nå blir det stadig mer vanlig å lage kortere økter og skreddersy kursene for slik leveranse.
Nye undervisningsmetoder
Han spår også at nye pedagogiske retninger vil få vind i seilene. Det gjelder blant annet teoriene til George Siemens om konnektivisme. Det blir ikke lenger slik at foreleseren alene fyller studentene med kunnskap. I stedet skal studentene lære sammen, og lære av hverandre. Gjennom å bygge personlige læringsnettverk, utveksler de kunnskap og reflekterer over den.
Studentene som sensorer
Men hva skjer når en foreleser plutselig skal håndtere tusenvis av studenter, som alle vil ha ei evaluering?
- Ved Princeton University sensurerer de hverandre. De må gi karakterer til 5 av sine medstudenter før de selv får vite karakteren. Det er kjørt tester for å validere hvor gode studentenes vurderinger er, og det virker å være bra samsvar mellom faglærernes og studentenes karakterer, sier Arne Krokan.
Utvikler egen MOOC
Nå er han i gang med å lære seg den hverdagsteknologien som skal til for å lage sin egen MOOC. Han mener å ha gode forutsetninger siden han har levert kurs gjennom wikier, blogger, twitter og Facebook så langt. Ifølge Krokan er nøkkelen å utvikle produksjonsmåter som gjør at dette kan skapes fra egen arbeidsplass uten dyr spesialteknologi eller spesialkompetanse. Det vil ikke ta ham mer enn ti minutter å lage en videosnutt på fire minutter. Med proft kamera og mikrofon, og program som ScreenFlow, er mye av infrastrukturen på plass.
Men ikke alt er avklart ennå. Det blir mye prøving og feiling og forskning for å finne det beste kursopplegget, det som skaper best læringsutbytte og samtidig virker interessant og stimulerende på deltakerne.
- Må studentene være oppmeldt for å ta et slikt kurs?
- Jeg vet ikke ennå. Før sa vi at veien blir til mens man går. Nå er det vel heller slik at båten blir til mens vi ror, ler han.
Han beskriver et kommende MOOC-kurs på denne måten: Studentene ser kanskje en 4-minutters video som introduksjon til det aktuelle temaet og leser deretter en eller flere aktuelle tekster, ser filmer eller bruker andre digitale kilder som introduksjon til temaet. Så skriver de blogginnlegg og diskuterer via medstudenters blogger.
Kanskje må de lese blogginnleggene til fem av de andre studentene og gi en form for vurdering. De blogginnleggene som får best vurdering, kan siden komme øverst av svarene, og på sikt kan studentene lage sine egne læringsmidler.
Krokan har tidligere latt 30 studenter skriver deler av eksamensoppgaven sammen i en wiki, noe han synes fungerte svært bra.
LES OGSÅ: Vil lage egen MOOC
Faglærer fortsatt ved roret
- Blir ikke du som faglærer overflødig når du organiserer et kurs på denne måten?
- Nei, på ingen måte. Jeg kjenner helheten og er arkitekten bak det som ligger i MOOC. Jeg setter temaene sammen og orkestrerer, velger utgangspunkt og setter kunnskapen i en kontekst. Jeg starter en refleksjon og en tankeprosess hos studentene, argumenterer han.
- Blir slike MOOCs egentlig noe verdt uten et skikkelig vitnemål fra universitetet?
- Hvis noen kan vise til at de jobbet med Einstein, da spør ingen hvilket universitet de gjorde det på. Nå er vi ikke helt der, men hvorfor skal ikke universitetene kunne gi vitnemål for gjennomført kurs dersom både kurs og evalueringsform viser at deltakerne har nådd de kompetansemålene som er satt opp og godkjent? Hvis deltakerne skriver like gode eksamensbesvarelser etter å ha tatt min MOOC som de gjør etter å ha gått på campus-kurset, hvorfor skal de da ikke få papir til det?
- Vil ikke livet på campus dø ut?
- Nei, på ingen måte. I første omgang representerer dette et tillegg til måten vi har arbeidet på i mer enn et par hundre år. Vi må utnytte de nye mulighetene som ny teknologi gir. De sosiale møteplassene blir stadig viktigere. Det vil bli mer sosial samhandling, men den blir også for en stor del annerledes enn før, noe som også gjelder måten vi lærer på, sier Arne Krokan.
Og fortsetter:
- MOOCs er en del av dette bildet. En annen del finner vi i bruken av spill og i utviklingen av intelligente læresystemer som Knewton og Kahn Academy.
